Gulebloggen

Vi eksisterer ikke lenger

2011-07-24T13:23:00.000-07:00

Det moderate Norge har ikke eksistert siden 2009 - Jeg forstår det nå

...

Hakekorstoget

2011-07-15T15:15:00.000-07:00

...

Vi skriver 2011 og vet fint lite om hvordan verden vil se ut i 2045.

Og folk visste like fint lite i 1911 om hvordan verden skulle se ut i 1945.

Vi som sitter på fasiten kan jo trygt slå fast at temmelig mange av dem som levde den gangen hadde fint lite å glede seg til.

Vi skal jo helst være betatt i positiv tenkning, slik at vi ikke bukker under som Bjørneboe, men fremtiden er i 1911 et sorgens kapittel.

Alt det verste i menneskehetens historie står da ennå foran oss, selv om vi ikke akkurat har bagateller bak oss heller.

Storbritannia tronet i 1911 øverst på pallen når det kommer til folkemord.

Ikke Tyskland. Ikke Russland. Ikke engang USA.

Storbritannia hadde utryddet 100% av en helt egen rase; tasmanerne.

Every single one of them. Exterminated. To the very last individual.

Ingen nasjon har siden oppnådd 100% utryddelse.

Storbritannia holder fortsatt denne tungsinnede rekorden.

Og ikke lenge etter at det britiske imperiet slik hadde tilintetgjordt sin menneskelighet for egen hånd, så begynte en kjede av begivenheter som skulle bringe imperiet på historiens skraphaug.

Dette mønsteret har gjentatt seg med alle imperier som har drevet med selvdehumanisering.

Og ingen imperier ble mer dehumanisert, og raskere utradert, enn det imperiet som blitzkriget for hakekorset.

Historien om fremveksten av nazismen er velkjent, og godt fortalt av flinke folk.

En liten bisarr operetteklovn blir etterhvert verdens mektigste mann, i et rasistisk imperium som balanserer på kanten av verdensherredømme. Men det nazistiske imperiet blir akkurat like kortlivet som det blir ondartet.

Stalins sykdomsvelde varer noe lenger enn Hitlers variant, men også stalinismen blir kortlivet; hovedpersonens frenetiske dreping bidrar til dette.

Det amerikanske imperiet har utlevd det stalinistiske allerede, men britenes imperium overgår fortsatt det amerikanske i levealder.

Så var da heller aldri det britiske imperiet like malignt som det amerikanske er.

Uten at dèt skal tolkes som en episk hyllest til Storbritannia.

Sjefsnarren som førte "tusenårsriket" i avgrunnen var en gang en intetsigende skrikhals. En sint liten lemur som ledet patetiske slagsmål i ølhaller, og kalte dette for kuppforsøk. Doffen skrev også ei bok, som han kalte for "Min Kamp". Og der tilkjennega han sine politiske planer på forhånd, og senere fulgte Hitler oppskriften sin så godt han bare klarte.

Helt etter oppskriften gikk det dog ikke for Hitler. Storbritannia og Polen hadde opprinnelig blitt tildelt roller i Adolfen sitt lille teater, men begge nekter å spille de rollene som hadde blitt tildelt dem. Hitler ble derfor nødt til å improvisere i første akt, og han fikk overtalt Sovjetunionen til å inngå en ikke-angrepspakt. Med denne absurde pakten som ryggdekning begynte nazistene på det lange hakekorstoget, som til slutt la Europa i ruin.

Hakekorstoget gikk først ut over Polen. Adolf Hitler og nazistene var nemlig overbevist om at Polen generelt og Warszawa spesielt var arnestedet for kommunistiske verdenskonspirasjoner, som igjen ble dirigert av jødene i Moskva. Slike idèer av paranoid art ser vi gjerne i miljøer som nyter metamfetamin og liknende oppkvikkende stimuli. Og nazistene hadde en usedvanlig sterk preferanse for energiboozters av narkoman type.

Veien fra 1911 til 1945 var aldri skrevet i stein på forhånd. En rekke av uheldige faktorer i fortiden gjør at vi i dag har den bedrøvelige historien vi har. Metamfetamin, rasistisk kvasi-vitenskap og økonomisk depresjon. Til slutt krig. Men det hadde aldri behøvd å gå slik. Greit å huske når vi skal diskutere krig og fred og politikk og sånn i samtiden. Historien har iblandt gjentatt seg, men ikke alltid, heldigvis.

Vi har vår samtid, og Adolf Hitler hadde sin. Den generasjonen gikk sin vei, og vi må velge vår. Vi har alltid et valg. Det er alltid håp. Men etterhvert var håpet så nedslitt i et utsultet og ydmyket mellomkrigstyskland, at teutonias håp ble knyttet til hakekorset; dette ble menneskehetens store sorg og elendighet. Mens krigen i 1914 stort sett var en europakrig, så forplantet den i 1939 seg over hele verden. Som en global tsunami av sult, sykdom, kriminalitet og død. Vi kan argumentere for at den globale ildstormen egentlig startet da Japan gikk til angrep på Kina også. Og at samtiden bare ikke helt registrerte det. Men det får så være.

Da den store verdenskrigen var over, var Hitlers imperium borte. Også Stalins imperium var diskredittert blandt sine egne, og overlevde ikke hovedpersonens bortgang. De vesteuropeiske imperiene var bare skygger av seg selv, og gikk i oppløsning bit for bit, i mangel på styrke og utholdenhet. Verden ble endret for alltid.

Hakekorstoget mislykkes i alle målsetninger som nazismen hadde. Både kommunismen og markedsliberalismen ble styrket etter verdenskrigen, og begge ideologiene var nazismens konkurrenter. Og jødene, som nazistene hatet aller mest, klarte de aldri å utrydde. Selv om verden skal vite at de sannelig prøvde. Og den ariske rasen, som nazistene selv mente å ivareta interessene til, mistet sin lukrative posisjon som verdens administrative ledelse for all fremtid.

Adolf Hitler var ikke mye til businessmann.

Selv om killerinstinktet definitivt ikke manglet.

...

Fredløs (Elin Brodin 2011)

2011-07-10T11:11:00.000-07:00

...

Boka omhandler de nye folkevandringene og fremmedfrykten som følger med.

Debattboka tar utgangspunkt i Norge spesielt, men toucher borti verden generelt også.

Fokuset står på hvordan vi kan finne løsninger i fellesskap, og boka er velsignet fri for den obligatoriske sjølpiskingen, som har ødelagt for konstruktiv debatt og problemløsning så mang en gang i norsk offentlighet.

Med klimaendringene og peak-oil som bakteppe, så tror gulebloggens redaktør at problemstillingene som tas opp i boka vil øke radikalt i aktualitet med årene.

Gulebloggens redaktør ble ikke skapt i Guds billede for å være enig med Elin Brodin i ett og alt, men boka har mange kloke og gode konklusjoner.

Og boka har enda flere av de kloke og gode observasjoner, der de påfølgende konklusjoner er av mer moderat kvalitet.

Men til å være ei debattbok, som i sakens natur alltid vil bli gitt ut under tidspress, så er boka imponerende fri for direkte dumme og dårlige konklusjoner.

Gulebloggen fremhever 3 konklusjoner

Ytringsfriheten er en prinsipiell rett som skal sikre adgangen til å drive systemkritikk av strukturelle problemer. I Norge hindres vi ikke fysisk av statsmakten i å gjøre dette, men vi opplever sensur, motarbeidelse og latterliggjøring på ulike subtile måter.
Helse-og-sosialvesenet er en arena for utøvelse av makt. Norge ligger på verdenstoppen i tvangsinngrep fra psykiatri og barnevern, og dem som sitter fast i systemet har ingen stemme i offentligheten.
Ytringsfrihet har ingen verdi der ingen lytter, og makthaverne finner det nyttig med mange støysendere.

Hvis De synes sult og krig er viktige tema, og at vi bør hjelpe mennesker som plages med dette, så anbefales boka.

Dersom De ikke synes at sult og krig er mye å bråke med, så anbefaler jeg Dem å lese Leningrad av Michael Jones i stedet.

Skulle De være så ignorant at De heller ikke synes folkemord gir verdig grunn til å innta flyktningestatus, så anbefales Auschwitz av Laurence Rees.

...

Nils Klim (Ludvig Holberg 1741)

2011-06-01T10:10:00.000-07:00

...

Boka er hva vi kan kalle satirisk fantasy.

Formen er kvasi-dokumentar (mockumentary)

Boka ble selvfølgelig forbudt i pietismens skandinavia, og måtte trykkes i Tyskland.

Innholdet:

Nils Klim har mange ambisjoner, men smått med penger.

Han reiser til Mare minne hullet i Rothaugen ved Fløyen, ei grotte utenfor Bergen.

Der vil han gjøre seg kjent som grotteforsker, men istedet slites tauet i to.

Istedet for å slå seg ihjel, så viser det seg at jorda er hul innvendig, med et indre verdensrom.

Den gode mann går så i bane rundt ei planet inne i planeten; Nazar.

Etter landingen finner Nilsemannen ut at planeten er befolket med kloke trær, som minner mistenkelig mye om Tolkiens snakkende og menneskeliknende trær.

Trærne kaller ham for Scabba, og setter ham til å være hoffløpegutt; dette er den ambisiøse akademikeren ikke riktig fornøyd med.

Klims ambisjoner bringer ham etterhvert opp i problemer, og han blir først dødsdømt, siden heller landsforvist til firmamentet, som er vrangsiden av den hule jordkloden.

På firmamentet regjerer apene, som minner oss mest om apene i Planet of the apes, bare mye mer umodne og impulsive.

I denne lettsindige settingen blomstrer Klim og gjør stor suksess som parykkmaker, men også her ender det til slutt med ulykke for ham, og han blir galleislave.

I det galleien forliser og bare Klim overlever, tas han hånd om av en stamme som består av svært primitive mennesker.

Men Klim ser potensialet, og han blir til slutt en svært mektig keiser.

Nils Klim er i starten en god keiser, men han korrumperes av makten.

Til slutt blir tyrannen Klim avsatt, og under rømningen faller han igjen ned i et hull, og havner da utenfor Bergen igjen.

Som i all god satire er innholdet i historien bare en unnskyldning for å drive harselas med samtiden.

Men overraskende mange av Holbergs observasjoner, er fremdeles aktuelle i dag.

Den beste delen er når Klim som keiser leser de hemmelige skriftene fra oppdagelsesreisende i Europa; dette er festelig lesning.

Holberg harselerer også mye med dem som bruker semantikk for semantikkens egen skyld, og de kloke trærne bruker like godt offentlig debatt som en slags wrestling i retorikk; og man vedder penger på hvem som blir vinneren.

Ingen bryr seg om hvem som har rett eller feil, bare de vinner diskusjonene.

Og blir debattantene for for slappe, så blir de øset opp av folk på sidelinja.

...

Warszawa

2011-05-29T05:00:00.000-07:00

...

Mange tror at kommunistforfølgelser er en eldgammel europeisk skikk, mens vi som har levd ei stund, og fått anledning til å lese de bøker som vi har lyst til å lese, ofte ser annerledes på den biten.

Inntil Sir Churchills berømte "jernteppe-tale" var kommunister å finne i høye og betrodde stillinger i Europa og USA, både i statsforvaltning og militære; og såvidt meg bekjent så var ikke forekomsten av landsforræderi mer utstrakt blandt oss venstrefolk, enn blandt de som sverget til høyrekrefter og pengemaktens innebyggede fortreffelighet.

«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»

Slik talte Churchill, og etterpå ble stemningen angstbitersk og hatsk.

Europèerne begynte nå å se på sine egne landsmenn som femtekolonister, dersom de stilte spørsmål ved en politikk som tok sikte på å gjenskape de samfunnstilstandene som er beskrevet så levende i bøkene til Charles Dickens og Alexander Kielland.

Men altså: Før dette var kommunister ansett som normale folk som kunne få betrodde stillinger i Europa, og der finnes ikke bevis på at kommunister var mer disponerte for landsforræderi enn høiremænder, fascister og sosialdemokrater i hine hårde

Men en kommunist ville selvfølgelig også i gamledager være mer positivt innstillet til Sovjetunionens gjøren og laden enn en høiremand eller en fascist, eller for den del en sosialdemokrat.

Dette er selvfølgelig, fordi at en kommunist i utgangspunktet ikke ser på kommunisme som djevelens verk og ren ondskap, men heller ser på kommunismen som en økonomisk og politisk samfunnsmodell, som vil gi vanlige folk et bedre liv.

Med mange kommunister i betrodde og mektige stillinger, så ble selvsagt kommunisters syn på saker og ting mer fremtredende i det offentlige før i tiden, enn det vi ser etter jernteppe-talen og de utrenskingene og heksejaktene som fulgte.

Da kommunisthatet var på det varmeste, så var det tilogmed ansett som suspekt å være fagforeningsmedlem i høirekretser.

Og kommunistene bar virkelig nag til Polen, det kan det ikke herske noen tvil om.

Svært få nasjoner har blitt tildelt så mye negativ kommunistisk propaganda, oppkast og hat, som Polen.

Polen ble tildelt mye urettmessig kommunistisk tyn i den tiden som gikk i fra krigen mot Sovjetunionen, frem til krigen mot Hitler-Tyskland.

Men av Stalins mange gjerninger var vel dette med å sverte Polen et av de minst alvorlige overgrepene.

Det frie Polen som sådan var et jordbruksland, der motoriseringen var i sin spede begynnelse.

Hesten og jernbanen dannet hovedgrunnlaget for transport i Polen, ikke bilene; og slik var det også i Norge, bortsett fra at fjordabåtene av geografiske grunner var mer utbredte her til lands.

Men Warszawa var ikke noe bondeland; den polske hovedstaden var en verdensmetropol.

Samtiden lot til å oppfatte denne tidens Warszawa som en by med en særegen multi-kulturell stemning.

Denne oppfatningen av Warszawa avspeiler seg i fortidens kunst og kulturliv, og stort mer kan ikke vi som lever i dag vite om dette.

Akkurat slik som folk som lever om 100 år ikke kan vite noe sikkert om nåtidens oppfatning av byer som New York, som også skal ha en spesiell stemning og dynamikk.

Warszawa var en multi-kulturell storby, det kan det ikke herske tvil om.

Man førte nemlig statistikk og foretok folketellinger før i tiden også.

Ikke multi-kulturell i den klamme nåtidsnorske betydningen av ordet, men i den betydningen at mange forskjellige kulturer levde side om side i fred i byen, med likhet for loven, og der de ulike gruppene putlet på med sitt.

Alt dette ble siden sprengt i filler av Hitlers armèer, sammen med den byen som huset dem alle.

Byen ble deretter gjenreist på ruinene, men mesteparten av de menneskene som levde der var borte.

Og den særegne multi-kulturelle stemningen er aldri siden blitt sett.

Telefon fra Hareide til Gulebloggen

2011-05-27T08:00:00.000-07:00

Kan De tenke Dem å begynne å holde med et annet parti?

Det ville være mest rettferdig om noen andre måtte ha Dem med på laget i tiden fremover.

...

Kvinnekampen

2011-05-18T04:44:00.000-07:00

Redaktøren (meg) husker en episode fra Bø Ungdomsskole, der ei storvokst bølle slo halv ihjel en liten spjæling.

Spjælingen lå der i fosterstilling, mens slag og spark haglet over han.

I ettertid ble denne episoden omtalt som en slosskamp, av både elever og lærere, selv om spjælingen ikke på noe tidspunkt gjorde det minste tegn til å engang ha påtenkt å forsvare seg.

I mine øyne fikk spjælingen definitivt skambank av ei bølle, men noen slosskamp var det ikke.

Akkurat som tortur og henrettelser ikke er synonymt med et slag i en krig.

Kanskje det er derfor kriminalpolitikken i Norge er så rar?

Folk ser bare ikke på samme vis?

Nåja, bare en digresjon det hele.

Det redaktøren (jeg) egentlig lurte på i dag (kjør hemningsløs debatt) er hvem de svina som kjempet i mot kvinnefrigjøringen var?

Redaktøren fikk liksom aldri med seg hvem som kjempet i mot, for han var så liten den gangen det skjedde, og dessuten bosatt i provinsen.

I enhver kamp har vi jo minst to parter som deltar.

Alt redaktøren har registrert er ettpar av rollefigurene til Nils Ole Oftebro (altså rollefigurene og ikke skuespilleren sjøl) - men hvilke betydningsfulle personer kjempet i virkelighetens verden?

Noen må det vel ha vært? Navn anyone?

Hvem var de svina?

La oss gjelle dem med en sløv og rusten dolk.

...

Rus Vs. Alzheimer

2011-05-18T03:51:00.000-07:00

...

Helsevesenet har to store utfordringer, alzheimer og rusbruk.

Alzheimer er en form for aldersdemens, som det ikke er mulig å "slutte med".

Ingen kan "slutte med å være så demente" folkens (bombe?)

Jeg (redaktøren) vet ikke helt hvordan det har gått til (antageligvis gradvis, med ansvarspulverisering innbygget, men jeg er ikke helt sikker på dette) - MEN - det later til at "man" synes helsevesenet skal få folk til å redusere sin rusbruk, gjerne til et nivå der de er gagns mennesker i samfunnet.

Bare det at "man" tas i bruk, tilogmed i en blogg, istedet for tydelige navngitte kommandanter og lederskap, tyder vel på at en smule ansvarspulverisering har avstedkommet her.

Men redaktøren og staben (meg alle sammen) kan selvsagt ha gått glipp av noe i myndighetenes uovervinnelige og tungt fordøyelige dokumentproduksjon.

Vel prioritering handler om å velge noe, foran noe annet.

Og jeg mener at det å gi omsorg og pleie til alzheimer-pasienter må prioriteres av helsevesenet.

Prioriteres over det å gi rusbrukere en tildels uønsket behandling for rusbruk.

Ikke nedlegge rusomsorgen, men prioritere eldreomsorgen.

Dette følger av moralske grunner.

Det ville være umoralsk i forhold til alle pasienter med alzheimers demens å la dem gå i hundene.

Spesielt dersom dette skjedde fordi at helsevesenet heller prioriterte å løpe i kvite frakker etter rusbrukere, som for det aller meste ikke ønsker noen hjelp uansett.

You cant save them all, faktisk.

Eldrebølgen er ikke et påfunn for å ødelegge den positive stemningen, fra gulebloggens side.

Eldrebølgen er demografi, ren og ekte, upolitisk vitenskap.

Virkeligheten er slik virkeligheten er.

Fakta kan egentlig ikke diskuteres.

Men jeg spør likevel: Finnes eldrebølgen?

...

Bjørneboe/Preus

2011-05-08T06:20:00.000-07:00

Mad Men

2011-05-06T09:45:00.000-07:00

Mad Men er en TV-serie (YO) der handlingen er hentet fra marketing, i fra 1960-tallets rasistiske og sexistiske USA.

Såvidt jeg kan bedømme det, så gir denne serien et realistisk bilde av holdninger og føringer i middelklasse-USA tidlig på 1960-tallet.

Det slår meg videre som åpenbart at denne serien også gir en perfekt gjengivelse av verdensbildet til Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Dette er nemlig nøyaktig slik disse to partiene ser for seg at Norge anno 2011 ser ut; vi nordmenn er slik som i denne serien: vi er rasistiske og sexistiske (men heldigvis er alle utlendingene veldig mye bedre enn oss, så derfor må vi få mest mulig av dem inn i landet, og slik få bukt med både rasismen og sexismen)

Forstår vi dette, så forstår vi også hvorfor ting og tang i Norge ser ut slik som det gjør.

Vi forsøker å finne veien fram i Jotunheimen med et bykart over New York.

Og bykartet er dessuten 50 år gammelt.

Sekstiåtterne har et demografisk overtak i Norge, og dersom du skal gjøre politisk karriere her til lands, så må du lire av deg sånne ting som sekstiåtterne liker å høre på.

Et demografisk overtak betyr samtidig et demokratisk overtak; sånn er det bare.

Flertallet styrer politikken.

Storparten av Norges progressive krefter (venstresiden) sitter altså ikke bare fast i ei hengemyr i USA, men vi har stått der i myra og jodlet siden 1968.

Og absolutely nothing tyder på at vi har tenkt å gi oss i veg videre ennå.

Og samtidig som vi nordmenn er verdens fæleste møkkamennesker (iallefall de kvite heterofile arbeidende mennene) så skal vi samtidig i dobbelthetens tåkeheim redde hele verden gjennom både samtaleterapi og bombekampanjer, og vi skal redde miljøet med økt oljeproduksjon og høye strømpriser for de fattige.

Store ting forventes av akkurat det samme bittelille landet som man ikke kan få kritisert hardt nok.

Fortsatt noen som lurer på hvorfor venstresidens klarttenkende mennesker drikker så mye?

Hva skal vi med fiender, med slike venner?

Anyway: Kumbaya og skål. Hasta la victoria siempre.

...

Den polsk-sovjetiske krigen (Februar 1919 - Mars 1921)

2011-05-04T04:05:00.000-07:00

Den polsk-sovjetiske krigen var en relativt ukjent krig mellom Sovjetunionen og Polen.

Februar 1919 - Mars 1921.

Den 30. Mai 1920 fikk General Aleksei Brusilov publisert (i Pravda) en appell "til alle tidligere offiserer uansett hvor de er", og oppmuntret dem der til å tilgi fortidens klagemål, og å bli med i Den Røde Armè.

Brusilov betraktet det som en patriotisk plikt for alle russiske offiserer å stå sammen med den bolsjevikiske regjeringen, som etter hans oppfatning forsvarte Russland mot fremmede inntrengere; og polakkene og den ukrainske selvstendighetsbevegelsen så naturligvis annerledes på den saken.

På grunn av utilstrekkelige militære styrker, ble Polens 200 kilometer lange front bemannet av en tynn defensiv linje på 120.000 soldater, støttet av 460 kanoner, og uten strategiske reserver.

Denne tilnærmingen med å etablere en befestet forsvarslinje hadde vist seg effektiv på den smale vestfronten; mettet med tropper, maskingevær, og artilleri.

Brukt på Polens brede østlige front, derimot, skulle strategien vise seg mye mindre effektiv.

General Mikhail Tukhachevsky lanserte sin offensiv den 4. Juli, langs Smolensk-Brest-Litovsk aksen, og krysser elvene Auta og Berezina. I tre dager var utfallet av kampene uvisst, men den sovjetiske "numeriske overlegenhet" som det heter på militærspråket, var avgjørende.

Og snart var de polske styrkene i full retrett langs hele fronten.

Sovjetiske styrker gikk fremover med en hastighet på 3 mil om dagen. Brest-Litovsk falt 1. August. Den polske hæren forsøkte å stabilisere fronten ved elva Bug, men klarte bare å forsinke Den Røde Armé ei uke. Etter å ha krysset elva Narew 2. August, var den sovjetiske fronten bare 97 km fra Warszawa.

Polske politikere forsøkte nå å sikre landet sitt fred med Moskva for enhver pris, men bolsjevikene nektet, sikre på en total seier.

Faktisk var alle seirene allerede begynt å gå det sovjetiske lederskapet til hodet, og den kommunistiske teoretiker Nikolay Bukharin, skribent for avisen Pravda, ønsket en fremrykning "helt opp til London og Paris."

Etter ordre fra det sovjetiske kommunistpartiet, ble en polsk marionettregjering innsatt.

Denne "regjeringen" hadde svært liten støtte fra den polske befolkningen, og den rekrutterte sine tilhengere hovedsakelig fra rekkene av polske minoriteter, først og fremst jøder. På høyden av den polsk-sovjetiske konflikten, hadde jødene vært utsatt for anti-semittisk vold fra de polske styrkene, som anså jødene for å være en potensiell trussel, og som ofte anklaget jøder for å være med på å organisere den russiske bolsjevismen. Og under slaget om Warszawa internerte den polske regjeringen alle jødiske frivillige, og sendt jødiske frivillige offiserer til en fangeleir. Her ble myten om den polske anti-semittismen skapt; jeg skal senere komme tilbake til at Polen hverken var bedre eller verre enn andre land i Europa på denne tiden, hva anti-semittisme angår.

I Juli 1920 kunngjorde Storbritannias lederskap at landet ville sende store mengder overskuddsmatriell fra krigen til Polen, men regjeringen ble straks truet med generalstreik fra Trades Union Congress, som protesterte sterkt mot all britisk støtte til "Kvite-Polen", og dette sørget for at ingen våpen som var bestemt for Polen forlot britiske havner.

David Lloyd George hadde aldri vært begeistret for støtte til polakkene uansett, og han hadde blitt presset av høyreorienterte regjeringsmedlemmer som Lord Curzon og Winston Churchill til å gi Polen forsyninger.

11. Juli 1920 utstedte likevel regjeringen i Storbritannia et ultimatum til sovjetrusserne.

Ultimatumet kommanderte sovjeterne å stoppe krigshandlingene mot både Polen og den russiske "kvite" armè, og til å akseptere det som senere ble kalt "Curzon-linjen" som en midlertidig grense mot Polen, inntil en permanent grense kunne bli etablert i forhandlinger. Dersom Sovjet nektet, så truet britene med å hjelpe Polen med alle tilgjengelige midler, som i virkeligheten ble begrenset av den interne politiske situasjonen i Storbritannia; sovjeterne gjennomskuet denne bløffen.

Den 17. Juli nektet bolsjevikene, og laget så et mot-tilbud om å forhandle frem en fredsavtale direkte med Polen. Britene svarte da med å true med å kutte av alle pågående forhandlinger om handel, dersom russerne gjennomførte videre offensiver mot Polen. Disse nye truslene ble igjen ignorert av Sovjetunionen, siden det var britene sjøl som ville tape mest på en slik boikott.

6. August 1920 publiserte det britiske Labour Party en pamflett om at britiske arbeidere aldri ville ta del i krigen som Polens allierte, og at fagforeningene ville få blokkert alle forsyninger til de britiske styrker som eventuelt bisto russiske "kvite" styrker i Arkhangelsk.

Franske sosialister, i avisen L'Humanité, erklærte: "Ikke et menneske, ikke en rød øre, ikke et skudd for reaksjonære og kapitalistiske Polen Lenge leve den russiske revolusjonen."

Polen fikk også tilbakeslag på grunn av forsinkelser i leveranser av krigsforsyninger, når arbeidstakere i Tsjekkoslovakia og Tyskland nektet å gi transitt til slike materialer til Polen.

Polens lille naboland Litauen hadde vært i alvorlige konflikter med Polen over byen Vilnius og grenselandet rundt Sejny og Suwałki. Polske forsøk på å ta kontroll over hele nasjonen ved statskupp hadde i tillegg forstyrret deres forhold. De sovjetiske og litauiske myndigheter undertegnet 12. Juli den Sovjet-litauiske traktaten av 1920; denne traktaten anerkjente Vilnius som en del av Litauen. Traktaten inneholdt også en hemmelig klausul som tillot sovjetiske militærstyrker ubegrenset bevegelse innenfor det Sovjet-anerkjente litauiske territorium, under enhver sovjetisk krig med Polen. Denne ulmende konflikten mellom Polen og Litauen kulminerte i den polsk-litauiske krigen i August 1920.

Polske allierte var med andre ord få, for å si det mildt og forsiktig.

Frankrike sender likevel noen militære rådgivere og offiserer til Polens hjelp.

De franske offiserene inkluderte en fremtidig president i Frankrike, Charles de Gaulle; og under krigen vant han Polens høyeste militære dekorasjon, Virtuti Militari.

Ungarn tilbød seg å sende 30 000 kavalerister til unnsetning, men den tsjekkoslovakiske regjeringen nektet å la dem få marsjere gjennom som det som var en demilitarisert sone på grensen etter den tsjekkisk-ungarske krigen, som endte bare noen måneder før.

Dette gjorde ikke Tjekkoslovakia til et populært land i Polen.

Så kom "Mirakelet ved Vistula". Polske kryptografer hadde avslørt de russiske militærkodene, og fikk utnyttet dette fortrinnet til en overraskende militær seier utenfor Warszawa. Polakkene gikk også bort fra statisk krigføring i vestfrontstil, og de tok mobile styrker i bruk med stor effekt.

Kort tid etter slaget ved Warszawa ba bolsjevikene om fred.

På grunn av sine tap i og etter slaget ved Warszawa, tilbød Sovjetunionen nå den polske fredsdelegasjonen betydelige territoriale innrømmelser i det omstridte grenselandet.

Freden i Riga ble undertegnet 18. Mars 1921, og fredsavtalen delte mange omstridte områder i Hviterussland og Ukraina mellom Polen og Russland; hva hviterussere og ukrainere mente om den saken spurte ingen om, såvidt det vites.

Den mobile militærstrategien til polakkene i den polsk-sovjetiske krigen, påvirket Charles de Gaulle. Han og Władysław Sikorski var blandt de få militære offiserer som, basert på deres erfaringer med denne krigen, forutså hvordan den neste ville bli utkjempet.

Den polsk-sovjetiske krigen påvirket også den polske militærdoktrinen, som de neste 20 år ville legge vekt på mobilitet og kavaleri.

Da verden og Hitler-Tyskland brakte sammen i 1939, så var faktisk Polen den eneste nasjonen som møtte Tyskland med den "riktige" doktrinen allerede fra starten.

Og en av de få franske panserstyrkene som bemerket seg i kampene mot Hitler-Tyskland i 1940, den ble faktisk ledet av Charles de Gaulle himself.

Sovjetregjeringen var forøvrig lamslåtte av det uventede og knusende nederlaget.

Det gikk 20 år før bolsjevikene igjen ville sende Den Røde Hær hær utenlands, til å lage "revolusjon" på vegne av lokalbefolkningen i andre nasjoner.

Leon Trotsky (Stalins sterkeste fiende) var på mange vis denne krigens far, og han mistet mye av sin autoritet og popularitet sammen med den seieren som glapp utenfor Warszawa.

Ikke lenge etterpå satt Stalin, som var kjent som skeptisk til krigseventyret, med all makt i Sovjetunionen.

Senere tiders innsikt i de tidligere tiders sovjetiske hemmelige arkiver, avslører for oss at Stalin alltid var en mye mer defensivt orientert leder, enn det vestens lederskap alltid antok.

Stalin lot riktignok aldri en sjangse gå i fra seg til å støtte interne opprør i den kapitalistiske verden, i hele sin regjeringstid, men verdensrevolusjonen var lite i hans tanker.

Stalin konkluderte med at så lenge kapitalistene hadde sine indre stridigheter gående, så fikk Sovjetunionen utvikle seg i fred.

Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land, i motsetning til den marxist-leninistiske teori om at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.

...

Boikott

2011-05-01T00:00:00.000-07:00

I dag er det 1. Mai. Internasjonalismens dag. Globalistenes egen julaften.

Og arbeidere som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg skal tale til plebeierne; tale til meg.

Tale mer om viktigheten av DLD perhaps? Eller kanskje tale mer om viktigheten av å konkurranseutsette alt det offentlige, utenom fengselsvesenet da sjølsagt?

Og jeg kjenner bare en dyp indre tretthet.

At 17. Mai skal boikottes er allerede bestemt, og jeg tar likegodt med 1. Mai i det samme rennet.

For jeg er så inderlig lei av brønnpissing og sjølpisking; lei av å krype.

(sukk)

Nordmenn skal krype for det kontinentale europa, som har praktisert renskåret rasistisk imperialisme, og sabotert kvinnefrigjøringen i uminnelige tider.

Nordmenn skal krype for USA, som har begått folkemord, blandt annet på cherokee, og sabotert demokratiet i latin-amerika til fordel for de multinasjonale konsern.

Nordmenn skal krype for den islamske kulturkrets, som har praktisert slaveri aller lengst, og ikke engang vurderer å påbegynne kvinnefrigjøringen.

Nordmenn skal krype for Russland, som alltid har vært aggressivt militaristiske, og der folket drikker seg fra sans og samling i sin fattige elendighet.

Ja finnes der i det hele tatt en kultur vi nordmenn ikke skal krype for?

Selv afrikanerne, som i generasjon etter generasjon klarer å opprettholde en utmattende produksjon av kvinnemishandling og korrupsjon, forventes vi nordmenn å krype for i ærbødig skam.

Det er blitt comme il faut å benekte at vi i det hele tatt har noe som heter den nordiske kulturkrets; selv om det bare det til å studere arkitektur, mote, språk, båtbygging, matlaging og whatever er mer enn nok til å se med egne øyne at dette slett ikke er russisk eller latinsk inspirert kopiering.

Og majoriteten skal dekonstrueres, heter det så fint, hva nå enn dèt skal bety.

Jeg melder meg ut av dette. Jeg vil ikke være med lenger.

Køen foran brønnen (den som skal pisses i) - jeg takker som byr og snur ryggen til.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Sjølforakt er ikke veien til noe positivt.

Jesus sa elsk din neste som deg selv.

Han sa ikke piss i brønnen og stup rett oppi.

Og med tanke på vår nordiske drikkekultur, så har vi nordmenn neppe tatt varig skade av den undervurderte og tildels forhatte pietismen (look to Russia) heller, bare så dèt er nevnt.

Og misforstå meg nå med litt velvilje: Jeg misliker faktisk bitching and whining temmelig åpenlyst, og synes at landet vårt sannelig har nok av både rystede og sjokkerte sjeler.

Både kvite og kulørte klagefanter og sutrekopper er ikke akkurat akutt mangelvare i dette rare men velfungerende sosialdemokratiet, her oppe ved polarsirkelen.

Faktisk har jeg stor sans for en viss professor (Per) sine betraktninger.

Og peremannen er nok mye smartere enn meg, for all del, han er jo professor, men jeg tror likevel at jeg ser èn (1) ting klarere en ham: Jeg tror at den massive brønnpissekampanjen fra lederskapshold i Norge, den kampanjen som alltid retter seg nedover, gjerne retter seg i mot "østkantsfolk" i Oslo, og generelt retter seg i mot mennesker på livets skyggeside, den kampanjen har en klar sammenheng med den tsunami av sutring og irrasjonell misnøye vi erfarer; ta en safari i Dagbladets kommentarfelter.

Det har nemlig noe med makt og avmakt å gjøre.

Det handler om såret stolthet, og det handler om at budbringeren ofte blir "feil" i forhold til budskapet.

Når syrlighetene kommer fra fortapte satirikere i kummen, som meg, later folk til å både ta til seg budskapet, og å reagere med forståelse og vennlighet.

Når derimot en mann som Rimi-Hagen svinger pisken mot grådigheten til arbeiderne, i fra preikestolen i kjerka, da blir det noe som skurrer.

At bloggere som Konrad Kødd harselerer med Norge og nordmenn er greit for de aller fleste.

Men når ministere og andre "store folk" gjør akkurat den samme harseleringen, gjerne på TV eller i radio, eller iallefall i ei avis, og med EU-flagget vaiende bak seg og FN-stillinger i blikket, billedelig talt, så får det hele en mer usmaklig og maktmisbrukende kontonasjon.

Selv little people liker ikke å få big people sine urinpotter tømt nedover nakken.

Og vi får en ekkel smak i munnen av all denne påtvungne støvelslikkingen i lengden.

Spesielt når big people sine hånflir sitter så løst om kjeften som nå.

Som han i Orions Belte sa: Som en frosk i en brønn.

Jaja, kumbaya allesammen; og feir dagen med måte :)

...

Hjertesukk

2011-04-20T10:50:00.000-07:00

Jeg kan ikke gi et nøyaktig tidspunkt for når det skjedde, for så opptatt er jeg tross alt ikke av disse tingene, selv om mine valg av bloggetema muligens kan antyde det.

Men på et eller annet tidspunkt ble det her i Norge comme il faut å tilkjennegi sin militære uvitenhet, nermest som et adelsmerke for ens personlige fredelighet, og som en demonstrasjon av våre flotte sinnelag.

Min interesse for militære ting brakte meg derfor pladask inn i de ondes rekker, sammen med Otto og Doffen og Idi Amin.

Jeg og Otto. The evil twins liksom.

Mye det samme med militærkunnskaper og voldelighet. På en måde.

I dag står vi i en situasjon der Gadaffi-regimets bombing av ei kolonne T-72 fra en opprørsallianse, blir oppfattet som bombing av et demonstrasjonstog i Norge.

Journalister som har som betalt jobb å opplyse det norske folket om krigshandlinger rundt omkring i verden, de omtaler en PPK som "tanks" og en RPG-7 som en "bazooka".

Det verste er likevel at så få i dag ser forskjellen på sivile og militære mål.

Alle militærpolitikere fordømmer faste kystbefestninger i Norge som proteksjonistiske, og vil ha alt satset på bombefly for å verge landet militært.

Luftvern er også noe militærpolitikere flest ikke liker å høre snakk om; angrep er det beste forsvar messes det.

Jeg kunne gitt mange eksempler på at angrep ikke nødvendigvis er det beste forsvar.

Men jeg innser i stadig økende grad at mine ord har veldig lite for seg; de veier lite.

Jeg får slå meg til tåls med at Otto sikkert ville nikket anerkjennende til mye av det jeg sier.

Han var ikke det grann interessert i å erobre verden, han heller.

Han ville bare at Tyskland skulle få utvikle seg i fred for ytre press fra kolonimaktene.

Kanskje det var hans preferanse for fashion som ga ham rykte som europas store krigshisser?

Prøysserhjelm med pigg har jo definitivt en viss militær attitude over seg, og dessuten er det seierherrene som definerer historien, og seierherren var ikke tysker.

Den som vil ha fred forbereder seg på krig, sa Otto.

Ikke akkurat "positiv tenkning" fra Otto altså, men svært realistisk.

Jaja, kumbaya for denne gang.

Nå skal vi drikke øl.

Tysk.

...

1066

2011-04-18T05:30:00.000-07:00

...

År 1066 ble det gamle England okkupert av utlendinger fra normandie, i et klassisk plyndretokt.

Dette skjedde til tross for heroisk lokal motstand.

Utlendingene fra kontinentet for grusomt frem mot de lokale sivile, og i de engelske shire ble okkupantene kalt for orker, som i Tolkien; et delvis negativt og delvis nøytralt ladet ord, lik det mexicanske gringo.

Det gamle England døde i slaget ved Hastings sammen med sin konge.

Nederlaget ved Hastings skyldes tildels at vikinger nettopp hadde svekket engelskmennene med et stort herjetokt (som med hell var slått tilbake militært) men nederlaget skyldes også de kontinentale styrkenes mer moderne krigsteknologi, og en god porsjon uflaks.

Mange engelskmenn møtte opp utslitte og skadde fra vikingkampene på slagmarken, for å gjøre en innsats for å bli kvitt orkenes drap og voldtekter.

Det var en stor folkelig mobilisering mot invasjonsstyrken.

Men intet er nytt under solen (Forkynneren, bibelen) det er sikkert.
Og det å ha rettferdigheten på sin side har aldri forhindret et eneste militært nederlag.

En ikke ukjent Vilhelm vant slaget, der rivalkongen altså døde personlig i kampene.

Lokalbefolkningen ble deretter fratatt eiendomsretten til sine egne åkre, i sine egne shire.

Og kvinnene i England mistet nesten alle hevdvunne rettigheter som de allerede hadde, under dette nye regimet, inkludert retten til å arve sine foreldre.

Først i 1882 fikk engelske kvinner de samme rettigheter som de mistet etter nederlaget i 1066.

Noe å tenke på for alle dem i landet som alltid skal fremheve det kontinentales fortreffelighet i møte med den nordiske kulturkrets, som England jo var og er en del av.

I det hele tatt er norsk historisk fokus ganske merkelig.

Man hefter seg mye med byggestiler på obskure sjøhus eller utedasser i indre østfold, men tar ikke tak i kriger og slag som faktisk har medført enorme omveltninger.

Et nordisk inspirert England ble med makt omgjordt i det kontinentale bildet.

Og likestillingen i England ble satt kraftig tilbake i flere hundre år.

Og forøvrig mener jeg at vi burde styrke kystartilleriet og ha mer bakkebasert luftvern.

...

The Smiths - Paint a vulgar picture

2011-04-17T11:00:00.000-07:00

Luftslottet som sprengtes (Stieg Larsson 2007)

2011-04-17T00:00:00.000-07:00

...

Siste boka i trilogien om Lisbeth Salander og Millennium-gjengen fortsetter direkte der del 2 sluttet, og det anbefales å lese kronologisk og sammenhengende.

Well Well:

Lisbeth og Zalatsjenko har overlevd bataljen på Gosseberga, og begge to innlegges på det samme sykehuset, med bevoktning.

Ronald Niedermann har unnsluppet politiet, og etterlater seg en tråd av død og fordervelse på sin ferd.

Millennium-gjengen kjemper for å få fram sannheten i saken, mens de mer nidkjære delene av etterretningstjenestene konspirerer for å få slettet alle spor.

Mye av det disse maktmenneskene har foretatt seg i "sikkerhetens interesse" tåler ikke dagens lys.

Et av de sporene som de vil slette er Lisbeth Salander selv, og de går til slutt inn for å få henne erklært sinnsyk og tvangsinnlagt forever, hos den korrupte psykiateren Teleborian.

Mye av boka går med til prosessen mot Salander, og trilogien får en verdig og grei avslutning.

Likevel bærer boka preg av at det var planlagt ei 4. bok, da forfatteren selv døde.

...

Camera Obscura - Honey in the sun

2011-04-10T08:50:00.000-07:00

Utlendingenes årvisse norske voldtektsfest er i gang igjen

2011-04-10T03:00:00.000-07:00

...

Det ser ut til at et alvorlig spørsmål som jeg tidligere stilte (i bloggs form) allerede er besvart.

Forutsigbart, men likevel trist som faen, dette her.

Gulebloggen vil følge opp saken.

Merk dere hvem som sier hva i voldtektsdebatten, og hvilke parti eller interesser debattantene representerer.

Merk dere hvem rasistene er, og merk dere hvem voldtektsmennenes apologeter er.

Så får vi vanlige folk rydde opp når støvet har lagt seg, slik vi alltid har gjordt, i uminnelige tider.

Jeg vil minne om at krigsseilerne, veteranene fra Libanon, og mange andre har hatt sin egen personlige storeslem av angst og uro (PTSD) uten å ende opp som overrepresentert som gjerningsmenn i voldtektsstatistikkene.

Heller ikke flyktninger i fra Vietnamkrigen, som er den verste krigen av alle i moderne tider, har endt opp som overrepresentert i voldtektsstatistikkene.

Soldater flest har en indre disiplin, som holder dem for gode til denslags dritt.

Det er en hån av både soldater og menn generelt å unnskylde begåtte voldtekter med at gjerningsmannen har krigsopplevelser i baggasjen.

Det er ikke engang skikkelig bevist at gjerningsmennene i det hele tatt har noen krigsopplevelser bak seg.

Dette er noe som bare automatisk antas uten å kontrollere det, fordi der foregår som kjent endel kriging rundt omkring i verden, og mange kommer reisende til Norge derfra.

Jeg mener: Hvilken troverdighet har en voldtektsmann?

Hans eventuelle krigsopplevelser kan være dikt for å oppnå opphold i Norge, for alt vi vet.

Merk dere også at noen vil bagatellisere overfallsvoldtekter, fordi det er liten odds for å bli rammet personlig av det.

Dette er gjerne de samme menneskene som bagatelliserer terror, av samme årsaker.

Merk dere hvem disse folka er, og hvilke interesser de representerer.

Myndighetene våre vil antageligvis møte den utfordringen som nå foreligger i overfallsvoldtekter med usynliggjøring av problemstillingen, denne gangen som alle ganger før.

Premissleverandørene vil også denne gangen bli utkommandert på sin post i media, og fokusere på et problem som likner; konemishandling og sexpress i ekteskapet.

For vi har en elefant i rommet, og den skal ingen snakke om.

Istedet skal vi snakke om at nordmenn oppfører seg så uendelig mye verre innad i ekteskapet enn folk i fra Somalia, Afghanistan, Libya, Tyrkia, Irak und so weiter.

Sånn at disse gruppevoldtektene på åpen gate vel egentlig ikke er så mye å bråke med?

For nordmenn er jo alltid verst, ikke sant?

Noe annet blir vel rasisme?

Javel?!

Bevis det. Bevis at nordmenn er de verste ektemakene i verden.

Og by the way: Om nordmenn mot formodning er de verste ektemakene i verden, så er det fortsatt ikke nordmenn som overfaller kvinner på åpen gate i Oslo.

...

Jenta som lekte med ilden (Stieg Larsson 2006)

2011-04-09T00:00:00.000-07:00

...

Boka er en fortsettelse på Menn som hater kvinner og jeg anbefaler kronologisk lesing.

Karakterene i boka er allerede grundig innarbeidet i første del, og man forstår karakterene bedre slik.

Okke som: To freelancere tilknyttet tidsskriftet Millennium er på sporet av trafficking i Sverige, og myrdes av gangstere.

På grunn av ren uflaks og tilfeldigheter blir Lisbeth Salander etterlyst i forbindelse med drapene, og hun går i dekning for å drive sin egen etterforskning og problemløsning.

Blomkvist og Millennium begynner også sin egen etterforskning.

Salander finner ut mye om sitt faderlige opphav i denne boka, og han var mye mer enn bare ei forfyllet bølle og en konemishandler.

I denne boka introduseres også gangsteren Niedermann, en diger slosskjempe.

Holdningene til elementer innen statens overvåking er tatt på kornet.

...

Tha måddaføkkin` polls from Hell

2011-04-05T02:00:00.000-07:00

Very well: Vi hører iblandt folk sukke om at de gjerne skulle levd før i tiden, og kjempet i den tidens kamper, den gang ting virkelig betydde noe.

Tapper kamp mot nazismen og hiv ohoi til sjøs, whackeli-doo og Paddyboy O`Shamus mot engelskmannens hovmod und so weiter.

Eller kanskje kjempet for kvinnefrigjøring i en forgangen tid, der norske kvinner ble gruppevoldtatt av menn med fælt kvinnesyn på åpen gate....nei vent nå litt...

Men sjangsen er vel stor for at vi som er dumme i dag, også ville vært dumme i gamledager.

Og de som er middelmådige eller smarte ville fortsatt vært dette, også om de levde i dampmaskinens tidsalder, eller levde i seilskutetiden for den del.

Vår tids kamper er viktigere enn fortidens kamper, fordi disse kampene skjer i nåtid.

Vi kan forandre noe i nåtiden, og fortiden kan vi jo bare lære noe av.

Og viljen til læring av fortiden er jo ellers ikke påfallende for tiden.

Rolv Wesenlund var vel noe i retning av profetisk, da han allerede på 1980-tallet advarte oss mot historieløsheten i Norge.

Datalagringsdirektivet, mi-lads. DLD i Norge. Høire og Arbeiderpartiets felles barn er født.

Hvem av oss kjenner igjen en viktig kamp når vi ser den?

Den samme mennesketypen som advarte oss i mot nazismen?

Og som ingen hørte på, den gangen heller?

Vel gulebloggen opprettet en ny poll i dag.

Og det har blitt endel polls.

Gulebloggens polls vil bli fulgt opp på dette innlegget her, etterhvert som de er fullførte.

På grunn av lave lesertall går alle polls over svært lang tid.

Shalom og kumbaya mi-lads.

Hasta la victoria siempre.

...

Menn som hater kvinner (Stieg Larsson 2005)

2011-04-01T00:00:00.004-07:00

...

I krim-segmentet er trilogien til Stieg Larsson i en helt egen klasse for seg.

Persongalleriet er blomstrende og troverdig, sin orginalitet til tross.

Spenningslitteratur blir ikke bedre enn dette, iallefall har ikke jeg oppdaget det.

Hovedpersonene i boka er sånne folk som vi alle skulle ønske fantes i virkeligheten.

Journalisten med integritet og vett; Mikael Blomkvist.

Superhackeren med sosial samvittighet; Lisbeth Salander.

Bedriftstycoonen med rettferdighetssans; Henrik Vanger.

Handlingen

Vanger hyrer Blomkvist til et relativt obskurt oppdrag utenfor folkeskikken, og journalisten takker ja under meget sterk tvil.

Blomkvist har nettopp gått på en supersmell i rettsapparatet, først lurt opp i stry, og deretter dømt for æreskrenkelse av en mektig businessmann og banditt.

Blomkvist takker som sagt ja, mest for å ivareta magasinet Millennium ved aktiv skadebegrensing.

Offisielt skal Blomkvist skrive Vanger-konsernets historie, uoffisielt skal han nøste opp en gammel forsvinningssak i fra 1966.

Etterhvert får Blomkvist ferten av større ting enn det obskure oppdraget i ødemarken, og han får god hjelp av hackeren Salander, som forøvrig har sine egne problemer å stri med; blandt annet en særdeles utrivelig og uetisk formynder som kontrollerer pengene hennes i tråd med den sosialdemokratiske lære.

Det kjekke med bøkenes verden er at i denne fiksjonenes verden skjer faktisk rettferdigheten fyldest iblandt; så også i denne boka.

Pakket får faktisk som fortjent til slutt, og hjertet synger av glede.

Boka anbefales. Gled deg.

...

NOKAS (Erik Skjoldbjærg 2010)

2011-03-19T00:55:00.000-07:00

...

5. April 2004 ble tellesentralen til Norsk Kontantservice ranet (NOKAS-ranet) og politihuset i Stavanger blokkert av 11 menn med maskingevær, gassgranater, spikermatter og ei bilbombe.

Ranet skulle være over på 8 minutter med minimal dramatikk, men ei svært seig rute av sikkerhetsglass velter hele tidsskjemaet allerede i åpningen.

Filmen starter kl.03.00 med opptakten til ranet, og den slutter rundt 08.30 da ranerne unnslipper på Domkirkeplassen med norgeshistoriens hittil høyeste ransutbytte.

Da har politimannen Arne Sigve Klungland blitt drept i tjeneste med maskingevær, og sjokkerte stavangerfolk har problemer med å ta virkeligheten inn over seg.

Filmen er filmet i dagligdags stavangermiljø, og rekonstruksjonen er lagt så tett opp til realitetene som mulig. Og regissøren har også gitt uttrykk for at autensitet var et mål med filmen. Såvidt jeg kan bedømme gir filmen et troverdig bilde av voldsdramaet. Den er velsignet fri for den sosialpornografi som ofte rir norske filmer når kriminalitet er inne i bildet.

Jeg har all respekt for arbeidsfolk som stiller opp for rettssamfunnet med risiko for sitt eget liv, og det med slike elendige odds i mot seg. Respekt i tradisjonell norsk betydning av ordet, og ikke i den betydning som David Toska og hans menn legger i respekt. "Vi er sjefene" sier Toska på østlandsdialekten sin, og klapper karslig på maskingeværskolben. Symptomatisk nok for sosialdemokratisk rettspleie, så er den første politimannen som kommer i interaksjon med NOKAS-banden en ubevæpnet Fred Sherling på en punktert sykkel. Stort norskere blir det ikke. Og lite har nok endret seg siden den gangen.

De fire politimennene som skal passe på Stavanger gjør så godt de kan.

Når politimannen Erik Håland hører automatilden (fra den gjenstridige ruta) gjør han det en politimann skal gjøre, og en ujevn skytekamp er i gang.

Politiet er utrustet slik en sheriff i ville vesten var: med revolver og boots.

"Dèr e banken. Dèr e ranaren. Begynn å skyt. E du frå Jæren mann?"

En kongekommentar fra Håland til en forfjamset kollega, som ennå ikke helt har tatt tegningen.

Erik Håland gjør et svært modig utfall mot banden på slutten av filmen, men ranerne unnslipper.

Når alt er over vet hverken politimann eller busssjåfør hva de skal si lengre.

Noen mener at det var for tidlig å lage filmen, men dem om det.

Dette er en legitim mening, men nå er dette såpass lenge siden at de som ble domfelt for ranet vil begynne å slippe ut fra fengsel snart, så jeg er uenig i det.

Det må vel også være en legitim mening?

Jeg kan ikke fri meg fra den tanken at hadde Erik Håland vært anstendig bevæpnet med en Hechler & Koch MP5 på slutten, så hadde ranernes livsgjerning endt der og da.

I gettaway bilene, omgitt av ransutbyttet og sine automatvåpen.

Med tanke for alle de menneskelige og økonomiske kostnader som følger med denne typen terrorvirksomhet, så hadde ikke denne alternative slutten vært meg i mot.

...

Død ved daggry (Deon Meyer 2000)

2011-03-01T00:00:00.001-08:00

...

Forfatteren er Deon Meyer og settingen er post-apartheid, Zuid Afrika, med referanser bakover til nær historie.

Innholdet

Zatopek van Heerden lever et miserabelt liv som desillusjonert privatetterforsker i Pretoria.

Etter at hans partner ble drept i tjeneste, har van Heerden forlatt politiet for godt, der han tidligere hadde en suksessfull karriere som etterforsker.

Egenskapene som etterforsker er intakte, men hovedpersonen sliter med intens misantropi og et særdeles lavt selvbilde; han er alt annet enn lett å ha med å gjøre.

Advokaten Hope Beneke har et mye lysere syn på tilværelsen, og hun fatter interesse for den grøftekrypenede mannen både profesjonelt og privat.

I første omgang skal de to oppspore et forsvunnet testamente for en klient, men oppdraget får dem fort uti ei hengemyr av gammel og skitten gruff etter apartheidtiden.

Standarden er generelt god på boka, i eliteserien vil jeg si hva krimsjangeren angår.

...

La Rafle (Rose Bosch 2009)

2011-02-15T00:00:00.000-08:00

...

Hollywood kommer gjerne opp med krigsfilmer som Inglorious Basterds når de skal tilnærme seg Hitlers verdenskrig.

Imens lager franskmennene filmer som La Rafle; hver sin smak.

16. Juli 1942 er Frankrike kun en skygge av seg selv, og totalt underkuet av nazistene.

På denne dag beordrer Vichyregimet 9000 franske politifolk til å jobbe med deportering av jøder.

Ugjerningen utføres etter sterkt press fra Adolf Hitler, men mange politifolk plages likevel med sitt personlige ansvar.

Det er anatomien i et folkemord som beskrives, trinn for trinn mot holocaust.

Først jødestjernene, så fjernes jøder fra offentlige verv.

Så kommer ghettofiseringen, og til slutt den endelige løsningen, som tyskerne kalte dette for.

Vi ser barn som fører seg selv og sine foreldre og søsken i døden, gang på gang.

Fordi de er barn og sier feil ting på feil tidspunkt, til feil mennesker.

Barna leker razzia, og bytter på å være politi og jøde.

Filmen har ellers et av de bedre hitlerportrettene i filmhistorien.

Og husk at historie ikke er Lord of The Rings med dårligere effekter.

Dette er virkelige ting, som har hendt med virkelige mennesker, i virkelighetens verden.

Jeg har aldri likt jødehatet.

...

Det grovmaskede nettet (Håkan Nesser 1993)

2011-02-10T00:00:00.000-08:00

...

Settingen er satt til noe så grått og trist som Maardam i EU og skoleverket der.

Læreren Janek Mattias Mitter våkner opp etter tidenes fyllekule, og kona hans ligger druknet i badekaret.

Han blir, selvfølgelig, politiets hovedmistenkte for drapet.

Kriminelle i vestens demokratier har en preferanse for å benytte seg av sin rett til å tie.

Dette skyldes jo at løgner gjerne bare roter dem opp i selvmotsigelser, og ødelegger deres troverdighet enda mer i den kommende rettsaken enn at de "ikke husker".

Likevel har jo "husker ikke" svært lav troverdighet, noe som selvsagt er et problem for de svært få tiltalte som faktisk i fullt alvor ikke husker noe.

Og etterhvert som påtalemakten bygger opp en sak mot Mitter bygget på sterke indisier, så ser vi hvor tynt vi egentlig ligger ann som tiltalte, dersom vi har mistet hukommelsen og evnen til å forklare oss.

Mitter domfelles på indisier, men etterhvert vender hukommelsen tilbake.

Da tar saken en ny og uventet vending.

...

Den andre verden

2011-02-05T05:55:00.000-08:00

Jaja allebarna, så samles vi i høvding Pøsende Svins tipi for å fortelle historier rundt leirbålets flammer igjen.

Sølvpilen er dessverre forhindret fra å komme; han mekler i palestinaspørsmålet, med knyttneven istedet for dialogue.

Månestråle og Tinka skal opptre på strippebaren til Endo i kveld, og Falk har blitt sprøytenarkoman på grunn av identitetsproblemer.

Harry og Ted drikker som alltid ildvann i Durango, slik kvitemann gjerne gjør.

Og de sleipe comanchene har bygget casino på kiowas jaktmarker.

Men høvding Pøsende Svin er alltid midt iblandt dere; fra nå av og til evig tid.

Og se: Så høyt har han (meg) elsket dere, at han vil mæle om den andre verden.

Den andre, som i tallet to.

Nesten alle husker at den første verden er de kapitalistiske industrilandene.

Og det er like velkjent at den tredje verden er industrilandene som er litt fattigere enn de andre.

Den andre verden var verdenskommunismen under lederskap av Sovjetunionen.

Restene av den andre verden lever jo videre, for eksempel i Kina, Vietnam og Cuba.

Men uten Sovjetunionen blir den liksom ikke noen egen "verden" lenger; mer som små øyer bare, i et stort hav av globalisme og markedsfundamentalisme.

Den andre verden begynte som en bivirkning av den store krigen i Europa; den som begynte i 1914 og sluttet i 1918.

En kommunistisk revolusjon med utgangspunkt i Russland startet, som endte med etableringen av den marxist-leninistiske Sovjetunionen.

Sovjetunionen befant seg i krig med omverdenen mer eller mindre konstant, under hele sin eksistens.

Noen av disse krigene var Sovjetunionen selv skyldige i, men like ofte ble den andre verden ofre for uprovoserte angrep.

Følgelig benyttet verdenskommunismen cirka 40% av statsbudsjettene sine på militærutgifter.

Hadde den andre verden brukt mindre ressurser på militærutgifter, så ville utvilsomt livet vært triveligere som innbygger der.

Men på den annen side kunne en mer velferdsorientert politikk like gjerne ført til at den andre verden hadde blitt utradert militært; vi vet alle at spesielt Hitler forsøkte.

Det blir uansett bare "hva om"-spekulasjon.

Noen påstår at CIA knekte Sovjetunionen militært i Afghanistan, gjennom å gi støtte til Osama bin Laden og Mujahedin.

Andre hevder at Ronald Reagan knekte Sovjetunionen økonomisk, gjennom Starwars-programmet og generell militær opprustning.

Andre slår fast at Sovjetunionen kollapset i 1991 på grunn av langvarige indre forhold av økonomisk og politisk art.

Jeg holder meg til den tredje forklaringen.

Den er best dokumentert, og mest troverdig, slik jeg ser det.

Interesserte kan jo lese bøkene til en viss munnrapp og pølsekastende bergenser, som gir Sovjetunionen all den tyn for politisk og økonomisk inkompetanse som trengs.

Alt i alt havarerte altså verdenskommunismen i 1991, selv om Gorbie gjorde et heroisk forsøk på å snu kursen mot bedre farvann.

Personlig tror jeg årsaken til havariet går tilbake til stalintiden, og at Gorbie ikke kan lastes for noe.

Stalin drepte en hel haug med utdannede og intelligente mennesker, og en slik gjerning har aldri bidratt til noe positivt for en statsdannelse.

Og det lederskapet som etterfulgte Stalin var jo heller ikke kjente som de skarpeste knivene i skuffen.

Men CIA har rett i at de gjorde et bidrag til at Sovjetunionen kollapset.

Kollapsen ville kommet uansett, men den ble fremskyndet av Sovjetunionens katastrofale engasjement i Afghanistan.

CIA trengte dessuten dypt inn i Sovjetunionen med spionfly, bare for å teste hvor langt de kunne komme.

Sovjetunionens militære tolket dette i kontekst av at nazitysklands angrep også hadde blitt startet med spionflyginger.

Slik fyrte CIA (om enn ubevisst) opp under Sovjetunionens paranoide forsvarsberedskap.

En forsvarsberedskap som bidro sterkt til den endelige oppløsningen i 1991.

CIA var på vinnerlaget i den kalde krigen, men hvordan gikk det med seierherrene etter at motstanderen ble nedlagt?

Mange av de gamle CIA-folka hadde brukt hele sitt voksne liv på å jobbe med den kalde krigen.

Når så den andre verden sloknet som et utbrent stearinlys, stod de igjen uten rèelle oppgaver.

Dersom vi ikke skal være krigere lenger, hva skal vi være da?

Dette spørsmålet har utallige krigere spurt seg om i uminnelige tider.

Og de CIA-ansatte er ikke noe unntak.

Mange av de gamle CIA-krigerne tjener videre som en slags barnehageonkler.

De reiser rundt på barneskoler og barnehager, og forteller historier om gamledager.

Det er vel så langt unna den gamle mystikken og glamouren som det er mulig å komme; og dette var engang mennesker som hadde en aura av Rambo og James Bond.

Max Manus kjente vel kanskje på mye av det samme da nazismen var borte?

Gamle krigere savner ikke ufreden og fienden.

De savner det å bety noe.

Jeg føler litt med dem. Men bare litt.

Det er sårt å ikke være ønsket og behøvd lenger, men forandringer er en del av livet.

Også for gamle krigere.

...

Krigens sorg (Bao Ninh 1991)

2011-02-05T00:00:00.000-08:00

...

Alle vet jo at amerikanske soldater etter Vietnamkrigen vendte hjem igjen til storeslem i angst og uro, eller PTSD som fagfolkene gjerne sier.

Grusomhetene hadde tatt knekken på spiriten til de unge soldatene, altfor tidlig.

Tenk deg da situasjonen til de vietnamesiske soldatene, som hadde en enda verre krigsopplevelse bak seg; denne boka handler om dette.

Boka er poetisk i skrivestilen, veldig asiatisk slik jeg ser det.

Antageligvis må slike ting som dette beskrives poetisk, men hva vet vel jeg?

Mye av hendelsene er selvopplevde, da forfatteren var soldat personlig.

Krigen beskrives allerede fra starten, der amerikanske bombefly driver jakt på de langsomme troppetogene; det var ikke vietnameserne gitt å i det hele tatt komme levende fram til fronten.

Siden blir det bare verre og verre; jungelkrig er antageligvis den verste form for krig.

Etter seieren følger vi de overlevendes kamp for å bevare liv og forstand, og vi følger forsøkene deres på å føre et normalt og fredelig liv igjen.

Rusen og affekten er aldri langt unna, og de har problemer med nære relasjoner.

Forfatteren mottok mye kritikk for sin manglende glorifisering av krigen og de overlevende soldatene, men dette forteller mer om kritikerne enn om forfatteren.

Alt i alt ingen feelgood-bok dette her, men det har du ikke vondt av.

Boka anbefales.

...

Snik-nedskjæringene og røykskjermen

2011-02-01T00:00:00.003-08:00

Norge har øket befolkningen radikalt siden 1970 da vi var kun 4 millioner, omtrent med 20% gjennom folkevandring.

Samtidig ser vi IKKE en tilsvarende 20% økning i leger, lærere, politi, transport, infrastruktur (som strømforsyning) und so weiter.

Det kan virke som om Arbeiderpartiet og Høyre er enige om at den femte millionen innbyggere slett ikke finnes, selv om både det planøkonomiske Ap og det bedriftsøkonomiske Høyre skulle ha gode forutsetninger for å forstå både pluss og minus og prosentberegning.

Å øke befolkningen radikalt innenfor rammene av en uendret infrastruktur forringer samfunnets velferd, det er jo enkel matematikk og logikk. Dette er videre ikke våre flyktningers ansvar, men våre folkevalgtes tunge ansvar.

Og dèt betyr regjeringen. Statsminister Stoltenberg, og hans forgjengere, og dem som velger slikt lederskap igjen og igjen.

Vanæres den som vanæres bør.

Å øke befolkningen med 20% og (eksempelvis) politiet med 5% er ingen "satsning" på politiet; det er (de facto) en kraftig nedskjæring.

Jeg kjenner igjen dette "trikset" fra egen arbeidsplass i helsesektoren, der arbeidsoppgavene gjerne økes med 2-3 årsverk, man ansetter så 1 ekstra årsverk, og er atpåtil frekk nok til å kalle nedskjæringen for en "satsning".

Jeg lanserer like godt nyordet SNIK-NEDSKJÆRINGER i disse snikete tider.

Dere tok`an?

Påstanden er jo enkel matematikk: prosentvise bevilgninger til diverse samfunnsformål, kontra prosentvis økning av folketallet; alt reknet med inflasjonen innberegnet også, sjølsagt.

Og innberegnes her bør også det fakta at mange sektorer har fått sine ansvarsområder utvidet.

Lærere i dag er for eksempel like mye sosialarbeidere og voldsmeklere, som det de er undervisere i kunnskap.

Helsevesenet behandler i dag mange sykdommer som folk før i tiden ikke kunne hjelpes med, eller som i tilfellet Aids: sykdommer ingen kjente til på den tiden.

Og politiet driver like mye med kriminalomsorg og rusomsorg, som det de egentlig får tid til å drive med politiarbeid og etterforsking.

Politikerne skal ha god fantasi, eventuelt ingen skam i livet, for å påstå noe annet enn at vi har snik-nedskjæringer på gang, i sektor etter sektor.

Høyre vil nok som vanlig kanalisere nedskjæringsgevinstene til kapitalklassens konti, og Arbeiderpartiet vil bruke opp gevinsten på å øke Arbeiderpartiets makt.

Og arbeiderklassen får ansvaret for å trekke lasset.

Hvordan lages så den røykskjermen som skal trekke oppmerksomheten bort fra det åpenbare sviket mot velferdsstaten og arbeiderklassen i Norge?

Vel, det hjelper å gi alarmister spalteplass og sendetid, som en god begynnelse.

Sånne fjols (jeg kan jo si fjols siden jeg er redaktør på bloggen og sjøl bestemmer hva som skal slettes) som raller i veg om at utlendingene vil gjøre nordmenn i mindretall i Norge, og gjennom den nevnte alarmismen skaper en helt unødvendig frykt blandt innbyggerne for en fiktiv trussel.

Norge har nemlig aldri hatt økonomisk eller økologisk bærekraft for mer enn fire millioner innbyggere, og disse millionene var her allerede i 1970 da folkevandringen begynte til landet.

Og skulle nordmenn og samer miste majoriteten, så måtte jo Norge hatt minst 9 millioner innbyggere, sannsynligvis mye mye mer siden alle innvandrerne neppe ville kommet fra det samme landet.

Allerede nå har store deler av kommunenorge problemer med å komme opp med bygningsmasse og infrastruktur til mer innbyggere.

Så bare glem det der med alarmismen.

Tilogmed norsk-pakistanerne har begynt å bli medlemmer i Fremskrittspartiet nå, og snart får vi vel de første somalierne som melder seg inn også.

Norge har forøvrig tatt i mot 15 ganger mer asylsøkere enn USA og 30 ganger flere enn EU i forhold til folketallet.

Likevel har vår måte å leve på klart seg, sammen med vår velferdsstat.

Og rasismen er fortsatt marginal i Norge.

Det er jeg stolt av.

Og ellers vil "noen" (som har snakket sammen) tydeligvis at arbeiderklassen skal skamme seg for all verdens skyld, selv om Jesus allerede har gjordt jobben.

That will be the day...

Neste gang du hører noen kalle nordmenn for fremmedfiendtlige eller fremmedskeptiske, så merk deg hvem de er, og merk deg hva de representerer.
Å kalle en nasjon som har tatt i mot 15 ganger mer asylsøkere enn USA i forhold til folketallet for slike ting, forteller noe om budbringeren.
Nasjonalstatene skal demoniseres, og Norge er en nasjonalstat.
Disse sekulære sekstiåtterske tordenkilene fra oven har vi aldri fortjent.

Å stemple dem som vi er uenige med ved hjelp av nedrakking på deres moralske egenskaper, er en metode for å slippe å argumentere for sitt syn; ren maktarroganse.

Jeg synes at slikt ødelegger all seriøs debatt.

Så kan det innvendes at multi-kulti og godhetsindustri ikke er bedre og mindre stigmatiserende ord, men disse begrepene er i alle fall oftest brukt i rasjonelle påstander, som det er muligheter til å argumentere for eller mot.

Men slik er det ikke med disse andre stemplingene, de tar kun sikte på å gjøre motstanderen irrelevant som rasist; rett og slett som litt ond og dum.

Jeg har ingen tro på at man vil slutte med dette, men det går i alle fall ann å være bevisste på hva som foregår.

Legg også merke til at globalistene i media er de samme maktfolka som administrerer alle nedskjæringene.

I media maner kampanje-journalistene jamt og titt "den røde fare" frem, i form av at der ramses opp hvor mange millioner eller prosenter som offentlig sektor har vokst med (da mangler der slett ingenting i matematikkkunnskapene, merkelig nok)

Men journalistene/politikerne unnlater å nevne at befolkningen er øket (!)

Hvem tjener på dette?

Vel "vi" tjener "alle" på dette sier redaktører og politikere, og det sier jo sitt om hvem redaktører og politikere er på parti med, og hvem de ser på som "sine" interesser i det store nye "vi".

Kjøpmannsstanden og staten har iallefall tjent godt på befolkningsøkningen, for mat må`n ha, uansett hvor avgiftsbelagt den er.

Forbruket (av alt) har sjølsagt økt med befolkningsveksten, og med det inntekter for noen.

Bygningsbransjen har hatt et bonanza, und so weiter.

I totalbildet har Norge utvilsomt hatt veldig mye positivt som følge av befolkningsøkningen.

Men vi i offentlig sektor har altså opplevd (de facto) nedskjæringer siden slutten av nittitallet, og mange er temmelig slitne nå.

Går det ann å påpeke at det er mer arbeid med å ta seg av 50 pasienter enn 40 uten at høiresiden begynner å jodle om kommunisme og landsforræderi, og hauke i veg om at Augusto Pinochet visste hva som skulle gjøres med de slemme fagforeningene?

Går det ann å påpeke at det er problemer knyttet til det å ta seg av analfabetiske pasienter som ikke kan norsk i det hele tatt, uten at venstresiden begynner å jodle om rasisme?

På toppen av det hele skylder globalistene tvangspreget på offentlig sektor i nasjonalstatene, når de kosmopolitiske spekulantene rævkjører ( Enron-kjører) hele statsbudsjettene gang på gang, på grunn av plutokrati og semikorrupsjon og generell korporativ kapitalisme.

Globalistene har ingen troverdighet tilbake.

Ingen troverdighet i det hele tatt.

Og ikke har de skam i livet heller.

...

Madrugada (Jan Mehlum 2009)

2011-01-15T00:00:00.000-08:00

...

Dette er visstnok en serie.

Jeg har bare lest denne ene boka, og anmelder den som frittstående.

Handlingen:

Jasmin Alavi forsvinner under illevarslende omstendigheter fra sitt utrygge opphold i Norge.

Advokaten hennes Svend Foyn, og St. Bernardshunden Hulda, tar opp tråden for å finne ut hva som har skjedd med henne.

Foyn får etterhvert ferten av en større sak enn først antatt, med forgreininger både til de iranske opposisjonsmiljøene, og mer tvilsomme deler av den norske godhetsindustrien.

Boka er lettlest, med litt av den samme halvsatiriske stilen som Jo Nesby skriver i.

Det er befriende å lese norske bøker der ikke alle de usympatiske og sleipe folka er karikaturaktige høiremænder og FrP-menn; kanskje jeg må revurdere min avsmak mot nyere norsk litteratur?

Hovedpersonen Svend Foyn er forsåvidt glad i det sterke, slik gode menn skal være, men han er heldigvis ikke gjordt om til nok en Hammer-figur, som sloss med Kong Alkohol (puster lettet ut)

Hovedpersonens familieliv er også befriende ukomplisert, omtrent slik som med Poirot (good)

Boka kan anbefales for oss som liker spenningsbøker i krimsegmentet.

Dersom du heller ser filmer i sort-kvitt med polske og tjekkiske regisører, der innholdet er noen folk som leser poesi rundt et cafèbord, så bare fortsett med det du.

Hver sin lyst; så også i denne boka.

...

Datalagringsdirektivets førsteelskere i uprioritert registrering

2011-01-12T07:15:00.000-08:00

Kjell Johan Abrahamsen
Anne Marit Bjørnflaten
Jens Stoltenberg
Knut Storberget
Erna Solberg
Neste
Neste
Neste
Neste
Neste
Neste
Neste
Neste
Neste
erna.solberg@stortinget.no, jan-tore.sanner@stortinget.no, sonja-irene.sjoli@stortinget.no, sylvi.graham@stortinget.no, andre.dahl@stortinget.no, svein.harberg@stortinget.no, trond.helleland@stortinget.no, anders.werp@stortinget.no, frank-bakke.jensen@stortinget.no,gunnar.gundersen@stortinget.no, oyvind.halleraker@stortinget.no, elisabeth-robekk.norve@stortinget.no, ivar.kristiansen@stortinget.no, lars.myraune@stortinget.no, olemic.thommessen@stortinget.no, per-kristian.foss@stortinget.no, ina-marie.eriksen@stortinget.no, bent.hoie@stortinget.no, siri.meling@stortinget.no,arve.kambe@stortinget.no, bjorn.lodemel@stortinget.no, elisabeth.aspaker@stortinget.no, peter.gitmark@stortinget.no, svein.flatten@stortinget.no, ingjerd.schou@stortinget.no, marianne.aasen@stortinget.no, terje.aasland@stortinget.no, dag-terje.andersen@stortinget.no, bendiks.arnesen@stortinget.no, jorodd.asphjell@stortinget.no, anne-marit.bjornflaten@stortinget.no, else-may.botten@stortinget.no, tove-linnea.brandvik@stortinget.no, susanne.bratli@stortinget.no, thomas.breen@stortinget.no, tor.bremer@stortinget.no, jan.bohler@stortinget.no, lise.christoffersen@stortinget.no, freddy.de-ruiter@stortinget.no, gunvor.eldegard@stortinget.no, thor-erik.forsberg@stortinget.no, svein.gjelseth@stortinget.no, gunn.gjul@stortinget.no, steinar.gullvag@stortinget.no, laila.gustavsen@stortinget.no, eva-kristin.hansen@stortinget.no, lillian.hansen@stortinget.no, sigvald.hansen@stortinget.no, svein-roald.hansen@stortinget.no, arne.haugen@stortinget.no,hakon.haugli@stortinget.no, ingrid.heggo@stortinget.no, are.helseth@stortinget.no, kari.henriksen@stortinget.no, per-rune.henriksen@stortinget.no, stine-renate.haheim@stortinget.no, irene.johansen@stortinget.no, gorm.kjernli@stortinget.no, tove.knutsen@stortinget.no, martin.kolberg@stortinget.no, gerd-janne.kristoffersen@stortinget.no, thor.lillehovde@stortinget.no, anna.ljunggren@stortinget.no, hilde-magnusson.lydvo@stortinget.no, sonja.mandt@stortinget.no, marianne.marthinsen@stortinget.no, torgeir.micaelsen@stortinget.no, sverre.myrli@stortinget.no, tore.nordtun@stortinget.no, marit.nybakk@stortinget.no, gunn.olsen@stortinget.no, ingalill.olsen@stortinget.no, wenche.olsen@stortinget.no, torfinn.opheim@stortinget.no, helga.pedersen@stortinget.no, magne.rommetveit@stortinget.no, torstein.rudihagen@stortinget.no, kare.simensen@stortinget.no, eirik.sivertsen@stortinget.no, arild.stokkan-grande@stortinget.no, tor-arne.strom@stortinget.no, eirin.sund@stortinget.no, tone-merete.sonsterud@stortinget.no, hadia.tajik@stortinget.no, dag-ole.teigen@stortinget.no, tove-lise.torve@stortinget.no, anette.trettebergstuen@stortinget.no, truls.wickholm@stortinget.no

Speed

2011-01-03T00:00:00.000-08:00

Metamfetamin er best beskrevet på engelsk wikipedia, men kan også finnes på den norske.

Engelsk og norsk.

Når narkomane snakker om såkalt "speed" så er vi blitt vante med å tenke amfetamin.

Dette må glemmes så fort som mulig.

Tenk metamfetamin.

Man skal være tilbakeholden med tabloidisering, slik jeg ser det, men jeg drar likevel en ekte tabloid i denne sammenhengen; dersom amfetamin er øl, så er metamfetamin sprit.

Stoffene likner hverandre, men det ene er mer skadelig enn det andre.

All speed er utblandet i dag; globaliseringen fører til så mangt.

Ren amfetamin er som enhjørningen: Et mytologisk vesen.

Jeg skriver ikke dette her for de narkomanes del, for de vet dette godt allerede.

Jeg skriver det fordi jeg mistenker at ansvarlige maktmennesker ikke er i nærheten av å kjenne til det; og kjenne til det burde de.

Nå leser kanskje ikke ansvarlige maktmennesker gulebloggen, men igjen, det burde de.

...

5 Millioner

2011-01-02T00:00:00.000-08:00

Norge har fem (5) millioner innbyggere nå.

Da sånne som meg var små, så hadde vi 4 millioner innbyggere.

Nordmenn og samer.

Stabilt og uforanderlig.

Tiår etter tiår; fire millioner.

Skrevet i stein.

Jon Michelet ønsket seg en million innvandrere til Norge i sin tid.

Og vel: Nå er de her (fanfare)

Om det var en god idè å øke folketallet med en million, her oppe ved polarsirkelen, det kan bare fremtiden vise.

Alle vi som fortsatt har vår elementære innsikt i pluss og minus intakt, vi innser jo at en million nye innbyggere i en homogen nasjonalstat på 4 millioner innbyggere får sine konsekvenser; og den mest påfallende konsekvensen er økt forbruk.

For sånne som meg er dette logisk, men vi blir jo færre og færre i den offentlige debatten for hvert år som går.

Vi har jo blitt vante til å erfare ymse tullebukkers brønnpissing og sjølpisking her til lands (ikke minst rundt juletider) men sjelden ser vi disse tøysemenneskenes agenda mer avkledd, enn når de samme aktørene både påbyr innvandring og forbyr forbruksvekst.

Hva feiler det disse menneskene?

Ser de ikke at det ene henger sammen med det andre?

Eller bare later de som om de ikke ser det?

Jeg har en mistanke om at de, liksom min tunghørte gamle kongepuddel, bare hører det som de har lyst til å høre.

Mer mennesker krever mer mat, mer vann, mer boliger, mer skoler, mer sykehus, mer politi (ja dèt også) og mer generell infrastruktur und so weiter.

Og dette skal liksom være en gal ting?

At vår nasjonalstats egne innbyggere får mat, vann, bolig, skole, sykehus, politi og infrastruktur?

Husk alltid på at (så provoserende som det enn måtte være) så er det ikke petterstordalenaktig rikmannsforbruk som står for størsteparten av forbruket.

Mesteparten av forbruket består i at vanlige mennesker trenger vanlige ting, i helt vanlige arbeiderliv.

Det er massene som teller.

Børsmiljøenes prangende sløseri er parasittisme, men er også i den store sammenhengen uviktig, som annet enn en følelsesladd symbolsak.

Det er mange gode grunner til at SV og Arbeiderpartiet må utraderes, men deres hykleri er den definitivt søteste og mest velsmakende grunnen.

...

Nytt voldtektsår?

2011-01-01T00:00:00.000-08:00

Jeg kommer ikke til å lytte til Jensemanns nyttårstale.

Ikke fordi at hans ord som statsminister i Norge ikke betyr noe, for det gjør de jo, men fordi vi alle sammen vet på forhånd hva han vil si.

Skamløst sjølskryt er vel greie stikkord her, fra mannen som fremstår som evig labbende i skisporet (hvilket kunne forklare den dårlige politikken hans)

Nei lytt da mye heller til denne dama HER)))

Hun skriver en fin kronikk der hun gjør folkets jobb med å ta språket tilbake fra maktens nytale.

Hele kronikken dirrer av den samme fortvilelsen som antageligvis er fremtredende under enhver voldtekt: Skal dette her aldri ta slutt?

Og som i filmen "De tiltalte" med Jodie Foster, så tar også kronikken et oppgjør med dem som står på sidelinjen og heier på, så vel som monstrene som deltar.

Ja for hun kaller dem jo monstre; da de voldtatte kunne ikke brydd seg mindre om voldtektsmannens tidligere opplevelser i livet; voldtekten skjer i nåtid.

Hun snakker også om voldtekt i det norske folkets tradisjonelle betydning av ordet, og snakker ikke om voldtekt i statsfeministenes sære og forskrudde definisjoner og perspektiver.

Kronikken avkler justisminister og utenriksminister, begge to, der de påstår at økt frekvens av anmeldelser ikke betyr økt frekvens av forbrytelsen.

(En svært merkelig påstand)

Hun spør: Betyr en senere nedgang i anmeldelsene da at forbrytelsene egentlig ikke minker i omfang også?

Arbeiderpartiet skifter tydeligvis logikk etter hva som er opportunt for Arbeiderpartiet, og det visste vi jo i fra før, men her blir det overtydelig.

Jeg slutter meg ubetinget til kronikkens aller beste del:

"Folket ber om en grunnleggende, helt elementær menneskerettighet: Å være herre over egen kropp. Det bes om en regjering som slår hardt ned på dem som bryter denne menneskerettigheten gjennom å fysisk, emosjonelt og psykisk drepe dem. Det bes om at de politikere som forsømmer sin plikt ved la dette skje, gjennom å bevare de pinlige domfellingsstatistikkene og forstyrrende lave strafferammene, om å fratre sin rolle som maktutøver og politiker forøvrig."

La oss alle sammen håpe at 2010 ble det siste norske voldtektsåret.

Vi som er kristne får be til vår øvrighet; dere sekulære får plage Arbeiderpartiet.

...

Landskapsmaster

2010-12-16T10:10:00.000-08:00

...

Duften av olje er duften av penger

Demokrati eller glødende tenger

Det viktigste er å få pumpet den opp

Hvor enn den gjemmer seg hen

Duften av knark er duften av penger

Torpedofaen har skarpe tenger

Det viktigste er å få brukt det opp

Vi kan ikke knarke i døden

Vårherre tar pause til dyret våkner

Mens rikfolket styrer på jord

Vi padler en kano på vei mot fossen

Og sloss om å komme ombord

...

Voksenopplæring til det ganske land

2010-12-14T00:00:00.000-08:00

...

Det har kommet gulebloggens glorverdige og respekterte redaktør (eneveldig, vis og opplyst) for øre at ikke alle nordmenn forstår forskjellen på en muslim og en islamist.

Ei heller skal alle nordmenn forstå forskjellen på islam og islamisme.

Dersom en sådan mangel på almenndannelse skulle eksistere blandt almuen, så påtar jei mei å utføre voksenopplæring vedrørende nevnte tema.

Ta kontakt; frykt ikke.

Jeg ler aldri av folk mens de ser på.

Man har da dannelse.

...

Intet nytt fra naturfronten

2010-12-12T12:12:00.000-08:00

Det blir global oppvarming; make no doubt about it.

Ingenting vil bli gjordt med dette fra statlig hold; ikke i Norge og ikke globalt heller.

Vår overlevelse ved hjelp av egne private krefter vil bli vanskeliggjordt av statlige og globale avgifter under dekke av miljøvern; ekte tiltak vil aldri forekomme.

De såkalte "miljøavgiftene" vil havne i elitens lommer, for å øke elitens overlevelsestjangser på bekostning av de skattlagte.

Det er blitt for seint å vinne; vi tapte kampen mot global oppvarming.

Det er yesterdays news; nederlaget er et fakta.

Skyldfordelingen kan bli interessant, men resultatet blir det samme.

Metangassen i havene er allerede begynt å tine opp; det er i gang.

Når golfstrømmen forandrer leia blir det kaldt her i Norge, men alt er en overgang sa reven.

Blogging oppleves mer og mer meningsløst for meg.

...

Femifascismens 20 punkter

2010-12-05T00:00:00.000-08:00

Stavangerbloggeren Sjalle (we salute you and may Vårherre be with you) utga i sin gloriøse tid på VGB en oversikt over femifascismen sine 20 punkter.

Femifascisme, en oversikt:

Når en mann ser en naken kvinne er han en kikker, når en kvinne ser en naken mann er han en blotter.
Når en mann gjør en forbrytelse er han en skurk, når en kvinne gjør en forbrytelse er det et skrik om hjelp.
Når en mann er utro er han en fordømt horebukk, når en kvinne er utro realiserer hun seg selv.
PMS burde automatisk gi frifinnelse i enhver sak der en kvinne står tiltalt.
Unisex er ok, så lenge buksene ikke har gylf.
Surhet er et adelsmerke og sykelighet er makt.
Narcissisme er bare et annet ord for selverkjennelse.
Verneplikt for kvinner er et overgrep.
I voldtektssaker må kvinnen alltid bli trodd, ellers får man aldri tatt svina.
Kvinnelig attrå er opphøyet og edel, mannlig attrå er lavt, følelsesløst griseri.
Kvinner etterlater alltid toalettet duftende og rent, menn søler, driter og spyr.
Menn blir drita fulle, kvinner blir sjarmerende beruset.
Menn leser blader med bilder av nakne damer fordi de ser kvinnen som et objekt, mens kvinner leser blader med nakne damer (som reklamerer for parfyme) fordi kvinnen er subjektet
Testosteron er en latterlig mannlig defekt.
Menn har ikke følelser, for hadde de hatt det så hadde de snakket mer om de.
Menn zapper med fjernkontrollen, kvinner orienterer seg .
Menn snorker, kvinner er forkjølet.
Menn later seg, kvinner henter seg inn igjen.
Kvinner har sin indre gudinne, menn har sin indre drittsekk.
Gud er en kvinne, jævelen er en mann.

Som alltid når jeg har med notoriske slettefanter å gjøre, så gjengir jeg sitatene på min egen blogg, siden jeg hater å måtte reparere lenkene mine.

...

Femifascismen rider igjen

2010-12-03T12:30:00.000-08:00

Wikileaksmannen Julian Assange blir nå internasjonalt etterlyst som superterrorist, og USAs sannsynlige neste president, Sarah Palin, sier at han må jaktes på som Osama bin Laden.

NATOs generalsekretær advarer om ham som en trussel mot verdensfreden, selv om Assange ikke har et eneste fysisk våpen under sin kommando.

Og en rekke politikere, med sine støttespillere både i USA og Europa, skriker og bærer seg fælt.

Men ingen bryr seg jo lenger om hvordan dette faktisk begynte.

Anna Ardin har bekreftet å stå bak voldtektsanmeldelsen av Assange.

Hun innbød Julian Assange til Sverige for å holde foredrag i Broderskapsrørelsen, og han bodde hos henne i ei uke.

Så bråkte de to om kondombruk, og hun kastet ham ut.

Nordisk Tribun rapporterer:

"Mistanken ble ytterligere styrket da Ardin kort tid etter begynte å slette diverse Twitter-meldinger som omhandlet Assange, og så passordbeskyttet sine blogger. Bloggene er allikevel tilgjengelige via Googles arkiv, og mange av hennes innlegg illustrerte hennes problematiske forhold til menn og mannsrollen. Selv beskriver hun seg som feminist, dyrerettsaktevist, vegetarianer og kristensosialist.

Om man tar holdningene til Broderskapsrørelsen og dens leder Peter Weiderud, som har gått hardt ut mot det han kaller ytringsfrihetsfundamentalister, i betraktning, så kan det synes noe merkelig at denne organisasjonen skulle invitere Assange, som kan sies å være selve definisjonen av en ytringsfrihetsfundamentalist.

Peter Weiderud fortalte Newzglobe mandag at Anna Ardin nå er "sykemeldt" slik så mange gjerne blir i dag.

Anna Ardin kom til politiet sammen med en yngre kvinne, kun kalt "Maria",som, ifølge Nordisk Tribun:

" for noen uker siden (så) Assange på TV og ble interessert i avsløringene Wikileaks hadde kommet med. Da hun så at han skulle holde et foredrag i LO-bygget i Stockholm lørdag 14. august meldte hun seg for å hjelpe til.

Etter foredraget inviterte Assange henne på lunch og etter at de hadde spist gikk de på kino.

Når de skiltes fikk «Maria» løfte om at de skulle treffes igjen. Dagen etter ringte hun til ham, men mobilen hans var slått av. Mandag fikk hun kontakt og de møttes og dro til hennes leilighet i Enköping hvor de hadde beskyttet sex.

Morgenen etter hadde de sex igjen, men denne gangen uten kondom.
«Maria» ble nå redd for at hun kunne ha blitt smittet med noe, i verste fall HIV. Hun hevder at hun hadde krevd at ham benyttet kondom og var opprørt over at han ikke hadde gjort det om morgenen."

De to damene synes å ha hatt en politisk agenda, på mer enn en måte; en klassisk honey trap.

Verden er et merkelig sted.

...

Robbie Williams - There she goes

2010-11-20T12:00:00.000-08:00

Hiroshima og Nagasaki

2010-11-20T02:45:00.000-08:00

Atombomber anyone?

Dere husker vel fortsatt at de finnes?

All vår norske kamp mot realfagene til tross?

Og dere dør vel alle av spenning etter å høre hva jeg mener om Hiroshima og Nagasaki tenker jeg?

Ikke dèt nei?

Anyway: Her kommer det.

Sosialisme på norsk går ut på å demonisere Israel og USA ved enhver tenkelig og utenkelig anledning; vi fåtallige norske ekte sosialister, vi tenker sjølsagt mer rasjonelt omkring tingene enn som så.

Hiroshima og Nagasaki må alltid, jeg gjentar ALLTID, ses på i sammenheng med Japans tidligere ugjerninger i asia og stillehavet.

Og atombombingen må ses på i lyset av deres planlagte ugjerninger også. Alt annet blir meningsløst.

Hiroshima og Nagasaki må ses i sammenheng med at Japan skulle henrette 168 000 allierte krigsfanger ved en eventuell invasjon av det japanske fastlandet, og at de allierte hadde kjennskap til dette.

Om de allierte brydde seg om skjebnen til japanernes comfort women er uvisst, men japanerne planla å drepe alle dem også når invasjonen var et faktum.

Bare disse menneskene alene, overgår i sitt antall dødstallene ved bombingene.

Var disse fangene mindre verdt enn japanske innbyggere?

Var de mindre uskyldige enn japanske innbyggere?

Det er også velkjent at dødstallene ved en invasjon ville bli svært høye, på begge sider.

Til den som betviler at dødstallene ved en invasjon ville blitt høye vil jeg bare si: Du har rett og slett ikke peiling, og jeg gidder ikke bruke tid på å krangle med deg.

Fakta kan egentlig aldri diskuteres.

Det interessante for meg er altså ikke å sette innbyggerne i det morderiske japanske keiserimperiet i offerrollen, for atombombingen har sine klare formildende omstendigheter.

Jeg vil heller fokusere på hva vi kan lære av Hiroshima og Nagasaki; for det eneste positive med dette grusomme våpenet er avskrekkingseffekten.

En dødbringende effekt som de daværende amerikanske beslutningstakere ikke hadde forutsetninger til å kunne forstå den fulle mørke dybden i, da ordrene ble gitt til bombeslippene.

Vi kan lære svært mye om at skadevirkningene av atomvåpen er hva engelskmennene kaller unimaginable.

Vi kan lære at disse våpnene aldri må ses på som ordinære våpen, som bare er litt kraftigere.

Enhver militærmann eller politiker som flørter åpenlyst med bruken av dem, bør umiddelbart anses som farlig for hele verdens yrende liv, og fjernes med jussens legale midler.

Terrorister som flørter med disse våpnene bør lyses fredløse; altså at ordinær juss ikke gjelder for dem; med utenomrettslige henrettelser som et av flere valg for å uskadeliggjøre deres forsøk på å bringe selve livet på kloden ned i avgrunnen og det evige mørke.

Det vi må forstå er at en atomkrig er kroken på døra.

Det blir ikke noe etterpå; glem "after-the-bomb" filmene.

Atomkrig: Da er det faktisk slutten.

The final countdown.

The end.

The End - The funniest movie is here. Find it

Drømmemamma

2010-11-14T01:11:00.000-08:00

Hun viker unna blikket.

Blikket fra mor.

Men mor insisterer.

"Se på meg. Se meg i øynene."

Hun gruer seg.

Vet at spørsmålene kommer.

De spørsmålene som alltid har feil svar.

Svarene som gjør mor sint.

Men først kommer åpningstalen.

Innledningen til angrepet.

"Jeg vet godt at jeg er for utslitt til å være en perfekt mor."

(kunstpause)

"Men må du på død og liv alltid minne meg på det?"

Mor er indignert.

"Du vet like godt som meg at du støvsugde huset på pur faen."

Mor knytter hendene.

"Bare for å sette din egen mor i et dårlig lys."

Hun krymper seg.

"Vil du heller være i fosterhjem?"

"Eller bli narkoman som broren din?"

"Er det dèt det handler om?"

Mor tar til tårene.

Alle barna hennes er jo så utakknemlige.

(det hadde de etter faren)

"Jeg skulle ha tatt abort mens jeg hadde sjangsen."

Hun tenker litt på det mor har sagt, mens mor trekker pusten.

Moren kunne ha rett i det siste der.

Men alt kan repareres.

Hørte hun togfløyta?

Løsningen?

...

Patt

2010-11-11T11:11:00.000-08:00

...

Folk som ikke spiller sjakk vet kanskje ikke hva patt er?

Samme kan det være, men sånn er det.

Jeg finner de "rød-grønne" sitt klassesvik motbydelig, og deres blå-brune hovedmotstandere sin politikk som (om mulig) enda verre.

Kritiserer jeg den sittende regjeringen for godt, så scorer Siv og Erna.

Og ikke kan jeg støtte dem heller; til det er klassesviket altfor grovt.

Spesielt helse-og- miljøsiden gjør meg målløs.

Og SV-segmentet gjør familiehverdagen mye mer hasardiøs enn den trenger å være.

(Det er jo blitt direkte farlig å søke det offentlige om hjelp)

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal få utrykke meg lenger.

Regjeringen er jo verre enn Bondevikingene.

Og jeg likte ikke Bondevikingene.

En sosialist som meg kan jo ikke stemme på høirepartier heller, og alle de norske venstrepartiene har for lenge siden hengitt seg fullstendig til jalla-og-hippiepolitikk, istedet for sosialisme.

Slik jeg ser det.

Kystpartiet valgte sjøl fornekterlinja i klimadebatten på årsmøtet sitt i Sola, og etter det ble det flaut for meg å støtte dem, deres glimrende økonomiske politikk til tross.

Men kan Bjørn Eidsvåg forkaste Jesus (ja han har faktisk det, sier han visstnok i avisene) så kan vel jeg forkaste stoltheten min også.

Det får vel bli Kristelig Folkeparti.

Partiet som jeg aldri har likt, og aldri kommer til å like heller.

Men hva pokker skulle jeg ellers gjøre?

Jeg sitter i skårfeste.

Det er patt.

Ingen redning i sikte.

Og ingen grunn til begeistring.

...

Eksodus i Irak

2010-11-07T22:22:00.000-08:00

På de utenlandske nyhetskanaler er progromene mot kristne i Irak en stor sak, og i går gikk en erkebiskop ut og oppfordret alle kristne til å redde livet mens de kan, og komme seg ut av landet.

Dekningen i Norge var jo som vanlig, altså nada.

Jesu lære slo rot i gamle Babylon 500 år før Muhammed ble født.

Nå er det slutt.

Historieløsheten gir seg mange negative utslag.

...

Verdidebatt.no blir renskåret avisblogg

2010-11-04T07:07:00.000-07:00

...

Mange bloggportaler som i sin tid var gode, de startet opp med mildt anarki.

Nettopp det at portaleierne interesserte seg så minimalt for nettstedet sitt, var det som ga stedet den frihet og dynamikk som kjennetegner riktige steder.

Verdidebatt.no hadde en lovende start, slik Blogging.no og VGB.no også hadde.

Helt til stedene, jeg vil nesten si dessverre, ble litt for populære.

For med populariteten, så ble stedet a force to be reckoned with, og med det kom også ønsket om øket kontroll over stedet.

Det er vel litt tràsig, men sånn må vi jo rekne med.

Verdidebatt.no er nå dessverre blitt submissive housewife for avisa Vårt Land.

I en sånn setting trives ikke klovner, pirater, og trubadurer.

Vi takker for pengene i hatten, og reiser til neste konsert.

...

Svimmel av suksess

2010-11-02T05:55:00.000-07:00

Josef Stalin var en plaget og lidende mann.

Han var mye svimmel; svimmel av suksess.

I helsevesenet er vi lovpålagt å vise empati i forhold til det aller meste her på jord, og for all del: det er jo ekkelt å være svimmel.

Arbeiderpartiet i Norge har det på et liknende vis.

Det er ikke greit når vi er så typisk gode at vi nesten dør.

Vi mobiliserer litt utkommandert empati, der også.

(skulle bare mangle)

Fra tid til annen fremmes forslag i Arbeiderpartiet om å innføre statskalifatet; eller overdriver jeg nå?

Ja statlig opplæring av imamene iallefall.

Statsansatte som Evan Gelius (en framtidig biskop) skal kalibrere muslimene litt mer på geledd med statskristne, sånn at de kanskje blir statsmuslimer?

Det Norske Kalifat?

Hvem blir Kalifen?

Meg?

Nei jeg er nok for dum til å forstå dette her.

Så dum at det sikkert kommer et lovforslag mot det snart.

For jeg er også svimmel iblandt.

Og mest når jeg drikker

Hvorfor historieblogging?

2010-10-29T12:12:00.000-07:00

...

For den som følger med i klimadebatten, så kan ting tyde på at vi knappest har noen framtid.

Ikke mye å rope hurra for, iallefall; The Road dead ahead.

Så hvorfor historieblogging?

Vi har jo uansett ingen vilje til å lære av våre feil?

Til akkurat dèt kan jeg si at for den historieløse er ingen forklaring mulig.

Og for den historiebevisste er ingen forklaring nødvendig.

Jeg skriver for meg sjøl og for mine egne.

Ikke bare min egen familie, men for mine brødre og søstre i ånden.

Sånne som tenker som meg, og som er som meg.

Jeg gjør det fordi jeg kan det.

Den dagen jeg ikke kan bruke internettet, så gjør jeg det ikke lenger.

Måtte demokratiet overleve impulsen til å ta sjølmord.

Ingen grunn til begeistring.

...

Sukk

2010-10-27T07:07:00.000-07:00

...

Veien det går )))

...

Stakkars de grønne og Gud hjelpe oss alle

2010-10-26T07:07:00.000-07:00

...

Jeg synes synd på Audun Hjertager og Miljøpartiet De Grønne.

De har så rett i så mye, og så få velgere.

Les gjerne denne )))

Fremskrittspartiet og Høire har feil i så mye, og velgermassen vokser for hver time.

Vi taper jo, sentrum synker.

Dessverre.

...

Imamer

2010-10-24T23:33:00.000-07:00

...

Imamer er bønneledere.

I deres hjemland er dette en respektert jobb, men heller ikke noe mer enn det.

Omtrent slik som kebabkokker og ferjebillettører.

I Norge forholder politikerne våre seg til imamer som om de var en slags biskoper og kardinaler.

Og politikerne våre har opphevet imamene til en slags talsmenn for alle innvandrere generelt; en rolle som imamene sjøl aldri har spurt om.

Banana Airlines sier at nordmenn er gale, og det er vi jo.

Men akkurat dèt er faktisk ikke muslimenes feil.

...

Agora (Alejandro Amenàbar 2009)

2010-10-24T07:07:00.000-07:00

...

De aller fleste filmskapere utgår i fra middelklassen og overklassen, og det bærer verdens filmproduksjon virkelig preg av.

Med dette bevisst i mente, så utviser denne filmen antydninger til et klasseperspektiv, som jeg sjelden ser i filmer.

Spesielt dramafilmer.

Settingen er satt i Alexandria i Egypt, der romertidens gamle slavesamfunn lever på lånt tid.

Vi følger filosofen Hypatia, en virkelig person, under dramatiske omveltninger.

Happy ending er utelukket.

Tilhengerne av avguden Serapis overvurderer sin makt katastrofalt, og iverksetter en massakre på kristne; dette blir begynnelsen til slutten for den gamle overklassens guder.

Mange fra overklassen ser hvilken vei vinden blåser, og melder overgang til kristendommen, men det gjør ikke Hypatia.

Hypatia går ned med flagget til topps og integriteten intakt, hvilket er mer enn vi kan si om alle de andre aktørene i dramaet.

Som drama er filmen dyktig gjennomført, med dyktige skuespillere.

Filmen presterer også å lage en hyllest til kvinnen, uten å demonisere mannen.

Norske filmskapere har uendelig mye å lære utenlands fremdeles.

Vi ser også at ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria (en av menneskehetens store tristesser) ikke skyldes kunnskapshat, men skyldes klassehat.

Klassehatet mot alt det som kan forbindes med en undertrykkende overklasse.

Akademia burde vel lært noe klokt her, men gjør det nok aldri.

Se filmen sjøl.

Den er verdt innsatsen.

...

Ukjent blogger jaget Jonas Gahr Støre med tastatur

2010-10-21T08:00:00.000-07:00

...

Utenriksminister Jonas Gahr Støre mottok i dag stor verbal pryl av Bjørn Ditlef Nistad; en ukjent blogger.

Ministeren med sølvtungen, av mange ansett som Arbeiderpartiets kronprins og odelsgutt, ble fullstendig målbundet og tilsidesatt i kommentar nummer tre.

Og hvis ikke redaktøren på Nye Meninger allerede har vært ute med slettetasten, så står vel kommentaren der ennå.

Les sjøl )))

...

Dagens utvalgte sjølpisking

2010-10-19T03:33:00.000-07:00

Norge har sannelig mange flagellanter i aksjon.

Ja ikke sånne religiøse da, men sånne sekulære.

Før var de lette å kjenne igjen visuelt; det var noe med lilla eller beige fløyelsbukser, fotformsko og generelt temmelig flagrende gevanter.

Håret deres var gjerne langt og uflidd, de hadde ofte sånne runde briller som totalitære regimers innbyggere ofte bruker.

Nå har de lært seg å bruke kamuflasje.

Du ser ikke nødvendigvis hvem som er sjølpisker og kvitemannshater så tydelig, nå lenger.

Men du hører det fort, når de åpner munnen sin i en offentlig debatt.

Arten lever og trives i beste velgående; mer tallrik than ever.

Øyvind Økland svinger pisken selv.

(Et spørsmålstegn i overskriften lurer jo ingen)

Og i fjerde kommentar svarer Bjørn Ditlef Nistad.

Ytterligere kommentarer er unødvendige, les sjøl.

Og skulle ikke redaktøren i Nye Meninger allerede ha vært ute med slettetasten, så står den der vel ennå.

...

Grusomme meg?

2010-10-18T09:50:00.000-07:00

Jeg har kanskje ei greie gående med nettfora, for nå er jeg sannelig min hatt blitt kastet ut igjen.

Denne gangen i fra Nye Meninger som er Dagsavisens nystartede forum.

Det tok ikke mange dagene det der.

Anyway, så uttalte jeg meg (på redaktørens egen oppfordring) om feminismen.

Det faller jo i dårlig jord, for å utrykke meg veldig karmøysk og bibelsk.

Jeg mente at feminismen preges av paranoid beredskap og et konspiratorisk verdensbilde.

Og jeg la til at forklaringen på dette sannsynligvis korrelerte med det utstrakte rusmisbruket på den tiden da feminismens lederskikkelser utarbeidet sine teorier; et rusmisbruk som de fleste av feminismens teoretikere er kjent for å ta svært grundig del i.

Er jeg grusom?

Anyway: Jeg er iallefall kastet ut.

...

Sosialistisk Venstreparti Høsten 2010

2010-10-14T00:00:00.000-07:00

Det har kommet Gulebloggens redaktør for øret at det norske partiet SV sliter om dagen.

Ikke så rart det; ganske enkelt å forstå faktisk.

I den tiden da Norge konsentrerte seg om sjølforsvar og nasjonal overlevelse, så var SV alltid militærnektere på sin hals.

Og i dag når SV endelig trengs (Afghanistan) så går de inn i regjeringen.

Som tidligere talt om SV...

...

Psykiatri på film

2010-10-10T10:10:00.000-07:00

De aller fleste filminteresserte har jo sett den gamle amerikanske filmen "Gjøkeredet" og reagert negativt på bitchen som rulte avdelingen.

Dere har sikkert "følt på" at dere tok del i noe "viktig" da dere gjorde det også?

Hva vet vel jeg om det :)

Og kanskje var filmen faktisk viktig da den kom ut, for hva vet vel en fallen bonde fra Karmøen om sånne avanserte ting?

(Den som ikke er interessert i film, trenger egentlig ikke lese denne bloggen)

Men jeg håper virkelig ikke at folk anno 2010 forestiller seg at filmen gir et realistisk bilde av norsk psykiatri i samtiden vår?

Dette er en film der settingen er den amerikanske psykiatri på 1960-tallet i Oregon; ikke i Norge i det hele tatt.

Boka er fra 1962 og filmen er fra 1975.

Da er den nyere norske filmen "De gales hus" mye nermere sannheten om dagens norske psykiatri.

Men "De gales hus" er basert på ei bok, der settingen er satt til 1970-tallets norske psykiatri, mens filmen istedet gir oss inntrykk av å foregå i samtiden.

Og mye er endret i norsk psykiatri siden 1970-tallet. Veldig mye.

Filmen "Himmelfall" (Kristoffer Joners glansrolle) har ingen åpenbare faktafeil, som jeg kommer på i farten, men når legen (Kim Bodnia - flott skuespiller) overtaler pasienten til å gi i fra seg kniven sin, så tenker jeg nok at i virkeligheten ville en sjukepleier gjordt dette stuntet, mens legen holdt seg i bakgrunnen (som har å gjøre med TMA-trening som leger flest ikke har)

Når jeg ser psykiatri skildret på film, så pleier jeg å få trang til å ta fatt i regissøren, og gi ham unevnelige gjenstander i unevnelige hulrom :)

Jeg har skjelden sett filmer som gir oss et realistisk bilde av psykiatri; mye zombie-tull.

The day of the living dead revisited.

Men "En sang for Martin" gir oss et svært realistisk bilde av demens; faktisk.

Stor skuespillerkunst i den filmen.

Det var det hele.

13 År

2010-10-06T11:11:00.000-07:00

13 år er en respektabel levealder.

For en hund.

I hundeår (x7) tilsvarer det 91 menneskeår.

Og ingen av oss har noen garanti for å bli såpass.

Noen svulster har kommet med alderen.

Men gammelhunder flest dør med dem, og ikke av dem.

I August tok min kjekke dyrlegeonkel og skar vekk litt.

Bikkja er tunghørt, men ser heldigvis godt, og er fortsatt leken.

Den japper fortsatt etter kaninene, om den får muligheten.

6. Oktober var dagen.

Feiringen fant sted i stillhet :)

...

Jordfeste i Haugesund

2010-10-05T05:55:00.000-07:00

Etter at den andre av mine tre onkler døde, så begynner jeg å gå tom for farsfigurer.

Ikke vet jeg om jeg faktisk trenger noen, men sånn er det nå bare, iallefall.

Man tager hva man haver.

I anledning begravelsen, så reiste jeg til byen.

Den byen som for en eks-Torvastadbu alltid vil være "byen".

Haugesund.

Og slik ble jeg altså sittende der på Torvastad og se på TV-Haugaland i regnbygene; da det å male min mors hus ble kul umulig.

Foruten en kvinne som i likhet med prinsesse Märtha Louise kunne kommunisere med både dyr og døde folk, så dukket Gunnar Andersen opp på skjermen.

Og etterpå forstår jeg litt bedre hvorfor jeg alltid har kjent en sympati med denne musikeren.

Gunnar Andersen fortalte åpent at hans far hadde trukket i uniform under krigen.

Feil uniform.

Og da hans mor fant ut dette, hun som kom fra en familie med motstandsfolk, så ble giftemålet uaktuelt.

Musikeren ble oppdratt av sin mor alene, uten faren.

Og musikeren gjorde til kjenne en interesant teori om at de barna som vokser opp med kun en av foreldrene, de vil i større grad enn andre barn finne identiteten sin i hjemstedet sitt.

Jeg tror at Andersen har et godt poeng.

Om tomrommet etter den ene av foreldrene nødvendigvis vil fylles med en sterkere tilknytning til hjemstedet er jeg usikker på.

Hjemstedet kan kanskje være en av flere ting å finne trygghet og identitet i?

Jeg tenker meg at mange andre plomberinger av tomrommet kan være aktuelle; både sunne og usunne.

Rus, sport, kunst, politikk, religion og whatever.

Nå ble det jo folk av både Gunnar Andersen og meg.

Og mange andre som vokste opp uten faren sin.

Men jeg husker at da jeg var ung, på 1970-tallet, så var vi så veldig få, sammenliknet med i dag.

Nå er ikke det å vokse opp uten faren sin uvanlig lenger.

Vi slipper for eksempel unna å måtte lage farsdagspresanger nå; problemstillingen er oppfattet og registrert.

Ordet lausunge er heller ikke i daglig bruk mer; fordømmelsen er ikke der lenger.

Så mye er endret til det bedre.

Men hvordan vil det nye faderløse Norge bli?

Hva vil de mange nye tomrommene bli plombert med?

Med Jesus?

Med rus?

Med sjelen til hjemstedet?

Eller noe helt annet?

Hva vet vel en bonde fra Karmøen om sånne dype tanker?

...

Arven etter Voltaire (rusdebatt)

2010-08-01T00:00:00.001-07:00

...

Alle vi kule tar oss jo svulstige nicknames, og Francois Marie Arouet var intet unntak i så måte.

Han levde mellom 1694-1778, og han blogget nok materiale til å fylle 99 tjukke bøker.

Nicket han valgte seg var Voltaire, og han oppfant nesten egenhendig den sekulære humanismen.

Liknende tanker var formulert av andre filosofer og vismenn tidligere, men Voltaire var unik i sin kunstneriske formuleringsevne. Tidligere tiders humanisme må dessuten innrømmes å være grunnleggende religiøs.

Den sekulære humanismen bygger på 3 absolutte bud.

1. Der finnes ingen Gud, ei heller noen Djevel.

2. Sekulærhumanismen tror alle mennesker er grunnleggende gode av natur, og at sosiale omgivelser, miljø og økonomiske forhold er årsak til individenes atferd.

3. Sekulærhumanismen tror ikke på et liv etter døden, med et etterfølgende oppgjør for hva vi har gjordt i vår levetid.

Voltaire ville skape progresjon i hele Europa gjennom en sekulærhumanistisk opplysningsprosess. I våre dager kan Voltaires tanker (for en del av oss) fremstå som i overkant optimistiske, ja, nærmest på grensen til naive. Men på 1700-tallet var der mye uvitenhet og overtro i Europa, og Voltaires tanker slo rot.

Både i Voltaires samtid, og nå i dag, så ser vi at sekulærhumanismen står sterkt i samfunn som er velsignet med fred i fra ytre aggressorer, og som er preget av allmenn trygghet i forhold til innenlandske kriminelle. I hardere tider faller sekulærhumanismen erfaringsmessig sammen som et korthus. Og ikke uventet, så er de skandinaviske velferdsstatene blitt sekulærhumanismens definitive utstillingsvindu mot verden.

I Norge har troen på effekten av offentlige opplysningskampanjer antatt nærmest sakrale former. Vi kan si at politikere, helsemyndigheter, justismyndigheter, skoleverk og kulturelite står skulder ved skulder i troen på at problemer løses ved informasjon og opplysning.

Mot en slik overmakt, så har en ydmyk liten blogger (meg) intet håp - What so ever - om å nå fram med innsigelser. Ja strengt tatt så har bloggeren (meg) ikke engang noe håp om å få komme til orde.

Alt som gjenstår for meg å gjøre er å stille to retoriske spørsmål.

1. Hvor mange mennesker i Norge tror at rusmidler er helsekost for kropp og sjel, og eventuelt hvem er de?

2. Finnes der en mer effektiv og samfunnsnyttig bruk av våre begrensede ressurser, enn å iverksette ytterligere monomane mediakampanjer rettet mot rusbruk?

...

De er oss (rusdebatt)

2010-07-22T22:22:00.000-07:00

...

Nesten ingen som bruker rusmidler har noen ønsker eller planer om å slutte permanent med denne bruken.
Om vi kommer opp i problemer på grunn av vår rusbruk, enten i enkelte tilfeller eller gjentatte ganger, så fortsetter vi å ruse oss likevel; nesten alltid.

Noen av oss har evnen til måtehold, eller til periodeavhold, slik at problemene knyttet til rusbruken minimaliseres.
Men vi vil ikke slutte totalt, for da hadde vi bare gjordt det.

Dette er et valg vi gjør.
Vi velger rusens mange positive gleder.
Totalavhold er enkelt å gjennomføre, for den som vil dette.

Dette er viktig å være fullstendig klar over.

Jeg kan vanskelig se at tradisjonell psykiatri egentlig har noe relevant langvarig tilbud å gi til mennesker med rusproblemer.
Psykiatrien er, som somatikken, orientert inn på behandling av sykdom; helst kortvarig, og effektivt.

Sykehuset er et sted der du kan få gipset en brukket arm, få operert en blindtarm, få medisinert bort en mani under skjerming, eller bli avruset under mild tvang.

Sykehuset er ikke et botilbud.
Sykehuset er ikke et luksushospits.

Mennesker uten fast bopel kan ikke belage seg på å leve resten av livet sitt med døgnbemannet servering, rengjøring og oppvartning på sykehus; sånn har det aldri vært og slik vil det aldri bli.

Er vi enige så langt?

Et utrykk vi ofte får høre i psykiatrien, når det kommer til rusrelaterte problemer, er at unge rusbrukere sitter i innkomstsamtalen og sier at de trenger en “timout” – som i praksis vil si en pause fra det livet de lever i øyeblikket.

Det er slett ikke vanskelig å kjenne empati med disse menneskene.
Ofte er det stor narkogjeld inne i bildet, som om ikke rusens innebyggede tendens til å frembringe paranoia og depresjon skulle være nok, og gjerne har rusbrukeren bråket det til for seg sjøl der han/hun bor, slik at utkastelsesbrevet er mottat fra boligens eier.

(Det er ikke så mange rusbrukere med problemer som har selveid bolig, men noen finnes)

Da kan det sjølsagt virke forlokkende for unge narkomane/alkoholikere å søke tilflukt på sjukehuset, som en timeout fra et begredelig liv, men sjukehuset er som tidligere nevnt ikke ment å fungere som et botilbud.

Ofte vil sjukehuset være behjelpelige med en avrusing, dersom pasienten samtykker, men rusbrukere misliker ofte sjukehusets rutiner og rammer, og de skriver oftest seg sjøl ut fra avdelingen igjen, når behovet for en “timeout” blir fortrengt av behovet for mer rusopplevelser.

Ingen sjukehus vil noensinne godta rusbruk og dealing, under opphold på avdeling.

Oftest ender en timeout med at rusbrukeren, med nye krefter etter pausen, fortsetter sitt gamle liv der han/hun slapp taket.

Dette kalles gjerne for en “sprekk” – som gir et feilaktig inntrykk av at dette ikke er en viljestyrt handling, men det er egentlig et bevisst valg; ikke et klokt valg, men like fullt et valg.

De fleste mennesker som sier at de “vil slutte” med rusbruk, de har ingen rèelle planer om å slutte for godt.

Det er en timeout, en pause, vi snakker om.

...

The Libertine (Laurence Dunmore 2004)

2010-06-01T00:00:00.001-07:00

...

I 1660, med returen av Kong Charles den annen til den engelske tronen, så vil teater, visuell kunst, vitenskap og umoral blomstre; sånt henger som kjent gjerne sammen.

Tretten år senere, midtveis i store politiske og økonomiske problemer, henter Kongen sin venn John Wilmot (den andre jarlen av Rochester) fra hans eksil, der han ble plassert for å ha irritert majesteten med respektløshet.

Jarlen er som de fleste andre adelsmenn: en moralsk korrupt dranker og kynisk horekunde.

Men adelsmannen er også en tallentfull kunstner, og Kongen ber ham derfor om å forberede et festspill for den franske ambassadøren, og utforme det hele som en episk hyllest til Kongens styre.

Nesten som makten og kunstnerstanden i Norge i våre dager, det der.

Jarlen møter aspirantskuespillerinnen Elizabeth Barry, og bestemmer seg for å gjøre henne til en stor stjerne.

Han forelsker seg i henne, og hun blir hans elskerinne, uten at dette egentlig ødelegger filmen.

Jarlen faller likevel i unåde. Kunstneren forteller jo sannheten, og dette faller dårlig i smak, når festspillet fremføres.

Da han var tretti-tre år gammel, dør jarlemannen av syfilis og alkoholisme, og han konverterte til å bli en religiøs mann.

"Do you like me now?" spør det døende vraket av en mann.

...

Snapphane

2010-05-15T00:00:00.000-07:00

2005 var året da Norge hadde vært en selvstendig nasjon i akkurat 100 år.

De som satt i landets styre og stell den gangen syntes ikke at denne anledningen var verdig nok til en skikkelig feiring, men litt "markering" av de 100 år fant de likevel litt rom for.

Slik disse "markeringene" etterhvert tok form, så minte det hele meg mest om den type markering som våre venner hundene driver med.

Markeringene endte opp med en orgie i den sjølforakten som Norges antinasjonale styringselite har blitt så kjente for, i både innland og utland.

Fraser som "nasjonalisme importert fra Tyskland" og "et lite lutfattig land" gikk igjen i de aller fleste av disse markeringstalene.

Taler som aldri var ment å skulle bidra til å feire 100 år i selvstendighet, men heller nærmest beklage selvstendigheten, med ymse antinasjonale skillingsviser.

Vi får håpe at iallefall de involverte talerne sjøl hadde glede av at de fikk markert sitt ståsted så ettertrykkelig; vi andre får heller prøve å bare glemme denne flausen, så godt vi bare klarer.

Prikken over i-en ble serien "Drømmen om Norge" på 12 episoder, som var statsstøttet med 80 millioner kroner.

Her framstilles Norge og nordmenn på en måte som må kunne kalles rasistisk.

Å framstille for eksempel pakistanere eller samer på et liknende vis, ville antageligvis ført til både anmeldelse og domfellelse av filmskaperne.

Selv om serien ikke forteller oss noe om hva kunstnerstanden synes om Norge og nordmenn, så får vi likevel en klar og tydelig "markering" av hva filmskaperne sjøl mener om Norge og nordmenn.

Videre får vi et pekepinn på hva oppdragsgiverne til filmskaperne synes om Norge og nordmenn.

Jeg er ikke "rystet" eller "sjokkert" over dette her, og jeg synes vel at det har gått litt inflasjon i akkurat det der med sjokk og rystelser og sånt.

Men jeg kan ikke se at det kan komme noe godt sluttresultat ut av all denne markeringen; som renner ovenfra og ned.

...

Sveiser drikker blåsmirnoff i Hønefoss

2010-05-01T00:00:00.001-07:00

Det er en misforståelse å tro at likeverd og likhet er det samme.

En sveiser som drikker blåsmirnoff i Hønefoss og stemmer på FrP, han er sjølsagt like mye verdt som en vel renomert klimaforsker, men sveiseren har jo ikke på langt nær den samme troverdigheten i en klimadiskusjon.

Dette må nok bare sveiseren i fra Hønefoss godta.

Det er ikke engang urettferdig.

Sveiseren er ikke et offer eller en martyr.

Jeg får vel anbefale bloggen til Helge Samuelsen atter en gang.

Der blir "klimarealistene" (klimatullingene passer bedre) sine argumenter klippet i filler.

Klimarealistene minner meg mye om flatjordstilhengere.

Deres krav om "respekt" for sitt syn er meningsløst.

Respekt er som kjærligheten; kan ikke kreves.

Og fakta er alltid fakta, helt uavhengig av at våre politikere "vedtar" ymse vrangforestillinger.

Men "folk flest" vil vel ikke høre om klimaendringene?

Trusselvurderingen

2010-04-01T00:00:00.000-07:00

***

Hva er den største trusselen for land og folk?
Have yer say!

***
.

Er feminismen still going strong?

2010-03-01T00:00:00.000-08:00

.

***

Er feminismen utgått på dato?
Have yer say!

***
.

Homsedebatten

2010-02-01T00:00:00.000-08:00

.

***

Er du møkk lei hele homsedebatten?
Have yer say!

***
.

Ordskiftet infantiliseres?

2010-01-01T00:00:00.000-08:00

.

***

Er det norske offentlige ordskiftet blitt mer infantilt nå enn før?
Have yer say!

***
.

Greedy

2009-12-01T00:00:00.000-08:00

***

Er det ekkelt å se på når rike folk er grådige?

***
.

Public Enemy

2009-11-01T00:00:00.001-07:00

.
.

***

Er det ekkelt å se på når feite folk spiser?

***
.

Odd F. Lindberg

2009-10-01T00:00:00.000-07:00

***

Når vi holder Kjartan Slettemark utenfor, så er Odd F. Lindberg Norges mest tynte mann.
Bør Norge avlyse sin nasjonale vendetta mot mannen nå?

Have yer say!

***
.

Afrika

2009-09-01T00:00:00.001-07:00

Og Norge tjener gode penger i Afrika.

*****
Er Norge gavmilde i Afrika?

*****
.

Mat for Monsen

2009-08-01T00:00:00.001-07:00

***

Er du tilhenger av det pliktorienterte, heterofile, monogame, religiøse mor-far-barn-fellesskap, som kalles det kristne ekteskap?

***

Have yer say!

2009-07-01T00:00:00.001-07:00

***

Er barn et legitimt politisk redskap å bruke som et virkemiddel i likestillingskampen?

***

Ny-moralisme på 68ersk

2009-06-17T04:00:00.000-07:00

.

***

Det snakkes om at folk må komme seg ut av offerrollen.

Hvorfor snakkes det ikke med samme moralistiske tone om at noen må komme seg ut av overgriperrollen?

En nærliggende forklaring er at Norge er 68ernes paradis; det pro-kriminelle samfunn.

***

.

Kosmopolittene rider igjen

2009-06-05T00:00:00.000-07:00

***

Og ting tyder vel på at kosmopolittenes neste store prosjekt er å få knekket jordbruket i vesten, slik at deres egne slavefarmer i den tredje verden kan få overta ernæringsmarkedet.

En bonus for dem blir at vestens jordbruksarealer kan overtas av dem sjøl.
Til nærings-og-boligformål.

Double deuce.

***

Kranene skal stenges klokka to

2009-06-04T16:00:00.000-07:00

***

Ølkranene skal heretter stenges klokka to.

Dette skal sikkert framstilles som store ting nå, men det er en bagatell.

Det er kampen mot datalagringsdirektivet som er årets kamp.

Hva så om øllet må drikkes opp før klokka to?

Hvem lider, og hvem bryr seg?

Tiltaket er rettet i mot vold og rusrelatert bråkmakeri, og vil selvsagt ikke få noen større effekt på nattebråket, siden det er blandingsmisbruket og personlighetsforstyrrelsene som er volden og spetakkelets egentlige hovedårsak; alkoholen er bare en av flere komponenter i lapskausen.

Men likevel: Hva så?

Steng klokka ett, eller steng midnatt, for den del.

Men ikke forvent deg store positive resultater.

Da blir du veldig skuffet.

***

The Monsen Connection

2009-06-01T00:00:00.001-07:00

***

Kan homofiles livsproblemer bare forstås og løses seksuelt?

***

Mål og metode

2009-05-24T13:00:00.000-07:00

***

Regjeringen i Sri Lanka nekter å gi fangene i konsentrasjonsleirene mat og medisiner.
Målet er å utrydde tamiltigrene, og folkemord blir metoden?

***

Helge Lund

2009-05-22T12:00:00.000-07:00

***

Helge Lund er leder i StatoilHydro.
Han vil delta i prosjekter med tjæresand på Norges vegne.
Tjæresand er ondskap.

Det er viktig at vi får stoppet Norges deltakelse i tjæresand.
Og det er viktig å få straffet Helge Lund.

***

Den røde fare...or not...

2009-05-10T10:00:00.000-07:00

***

Og ellers har bloggeren Brumlebass gjordt det som ingen av Norges mange politiske journalister har sett seg tjente med at ble gjordt.

Brumlebass tar et oppgjør med bløffen om at norsk politisk journalistikk påvirkes av venstresympatier.

De jamne journalister i landet vårt er ganske riktig noen typiske SV-velgere, men disse journalistene får slett ikke lov til å drive med politisk journalistikk.

De "røde" journalistene får bare lov til å jobbe med skandaler og sport og denslags.

Redaktører og politiske journalister er borgerlige, nesten alle sammen.

Røykskjermen blåser vekk )))

***

Sutreadelen

2009-05-05T15:55:00.000-07:00

***

Offerrollen er attraktiv.

Det er mange som helst vil være den lille.

Ganske sprøtt, egentlig.

Ellers ønsker vi å lykkes, være populære, ha mange på vårt lag.

Men i den offentlige debatten er det visst veldig stas å være ensom, forfulgt og hundset.

Det største problemet er ikke at rommet for debatt er for trangt.

Problemet er at det er fylt til trengsel av folk som vil stakkarsliggjøre seg selv når de blir motsagt.

Sa Hege Ulstein )))

***

Osloavtalen

2009-05-01T00:00:00.000-07:00

Osloavtalen trenger vel ingen nermere presentasjon?
Og vi iverksetter ny poll med det samme.

Synes du Osloavtalen er en suksess?

Ja eller nei.

***