2005 var året da Norge hadde vært en selvstendig nasjon i akkurat 100 år.
De som satt i landets styre og stell den gangen syntes ikke at denne anledningen var verdig nok til en skikkelig feiring, men litt "markering" av de 100 år fant de likevel litt rom for.
Slik disse "markeringene" etterhvert tok form, så minte det hele meg mest om den type markering som våre venner hundene driver med.
Markeringene endte opp med en orgie i den sjølforakten som Norges antinasjonale styringselite har blitt så kjente for, i både innland og utland.
Fraser som "nasjonalisme importert fra Tyskland" og "et lite lutfattig land" gikk igjen i de aller fleste av disse markeringstalene.
Taler som aldri var ment å skulle bidra til å feire 100 år i selvstendighet, men heller nærmest beklage selvstendigheten, med ymse antinasjonale skillingsviser.
Vi får håpe at iallefall de involverte talerne sjøl hadde glede av at de fikk markert sitt ståsted så ettertrykkelig; vi andre får heller prøve å bare glemme denne flausen, så godt vi bare klarer.
Prikken over i-en ble serien "Drømmen om Norge" på 12 episoder, som var statsstøttet med 80 millioner kroner.
Her framstilles Norge og nordmenn på en måte som må kunne kalles rasistisk.
Å framstille for eksempel pakistanere eller samer på et liknende vis, ville antageligvis ført til både anmeldelse og domfellelse av filmskaperne.
Selv om serien ikke forteller oss noe om hva kunstnerstanden synes om Norge og nordmenn, så får vi likevel en klar og tydelig "markering" av hva filmskaperne sjøl mener om Norge og nordmenn.
Videre får vi et pekepinn på hva oppdragsgiverne til filmskaperne synes om Norge og nordmenn.
Jeg er ikke "rystet" eller "sjokkert" over dette her, og jeg synes vel at det har gått litt inflasjon i akkurat det der med sjokk og rystelser og sånt.
Men jeg kan ikke se at det kan komme noe godt sluttresultat ut av all denne markeringen; som renner ovenfra og ned.
...
