De aller fleste filmskapere utgår i fra middelklassen og overklassen, og det bærer verdens filmproduksjon virkelig preg av.
Med dette bevisst i mente, så utviser denne filmen antydninger til et klasseperspektiv, som jeg sjelden ser i filmer.
Spesielt dramafilmer.
Settingen er satt i Alexandria i Egypt, der romertidens gamle slavesamfunn lever på lånt tid.
Vi følger filosofen Hypatia, en virkelig person, under dramatiske omveltninger.
Happy ending er utelukket.
Tilhengerne av avguden Serapis overvurderer sin makt katastrofalt, og iverksetter en massakre på kristne; dette blir begynnelsen til slutten for den gamle overklassens guder.
Mange fra overklassen ser hvilken vei vinden blåser, og melder overgang til kristendommen, men det gjør ikke Hypatia.
Hypatia går ned med flagget til topps og integriteten intakt, hvilket er mer enn vi kan si om alle de andre aktørene i dramaet.
Som drama er filmen dyktig gjennomført, med dyktige skuespillere.
Filmen presterer også å lage en hyllest til kvinnen, uten å demonisere mannen.
Norske filmskapere har uendelig mye å lære utenlands fremdeles.
Vi ser også at ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria (en av menneskehetens store tristesser) ikke skyldes kunnskapshat, men skyldes klassehat.
Klassehatet mot alt det som kan forbindes med en undertrykkende overklasse.
Akademia burde vel lært noe klokt her, men gjør det nok aldri.
Se filmen sjøl.
Den er verdt innsatsen.
...
No comments:
Post a Comment