Hun viker unna blikket.
Blikket fra mor.
Men mor insisterer.
"Se på meg. Se meg i øynene."
Hun gruer seg.
Vet at spørsmålene kommer.
De spørsmålene som alltid har feil svar.
Svarene som gjør mor sint.
Men først kommer åpningstalen.
Innledningen til angrepet.
"Jeg vet godt at jeg er for utslitt til å være en perfekt mor."
(kunstpause)
"Men må du på død og liv alltid minne meg på det?"
Mor er indignert.
"Du vet like godt som meg at du støvsugde huset på pur faen."
Mor knytter hendene.
"Bare for å sette din egen mor i et dårlig lys."
Hun krymper seg.
"Vil du heller være i fosterhjem?"
"Eller bli narkoman som broren din?"
"Er det dèt det handler om?"
Mor tar til tårene.
Alle barna hennes er jo så utakknemlige.
(det hadde de etter faren)
"Jeg skulle ha tatt abort mens jeg hadde sjangsen."
Hun tenker litt på det mor har sagt, mens mor trekker pusten.
Moren kunne ha rett i det siste der.
Men alt kan repareres.
Hørte hun togfløyta?
Løsningen?
...
.
No comments:
Post a Comment