5. April 2004 ble tellesentralen til Norsk Kontantservice ranet (NOKAS-ranet) og politihuset i Stavanger blokkert av 11 menn med maskingevær, gassgranater, spikermatter og ei bilbombe.
Ranet skulle være over på 8 minutter med minimal dramatikk, men ei svært seig rute av sikkerhetsglass velter hele tidsskjemaet allerede i åpningen.
Filmen starter kl.03.00 med opptakten til ranet, og den slutter rundt 08.30 da ranerne unnslipper på Domkirkeplassen med norgeshistoriens hittil høyeste ransutbytte.
Da har politimannen Arne Sigve Klungland blitt drept i tjeneste med maskingevær, og sjokkerte stavangerfolk har problemer med å ta virkeligheten inn over seg.
Filmen er filmet i dagligdags stavangermiljø, og rekonstruksjonen er lagt så tett opp til realitetene som mulig. Og regissøren har også gitt uttrykk for at autensitet var et mål med filmen. Såvidt jeg kan bedømme gir filmen et troverdig bilde av voldsdramaet. Den er velsignet fri for den sosialpornografi som ofte rir norske filmer når kriminalitet er inne i bildet.
Jeg har all respekt for arbeidsfolk som stiller opp for rettssamfunnet med risiko for sitt eget liv, og det med slike elendige odds i mot seg. Respekt i tradisjonell norsk betydning av ordet, og ikke i den betydning som David Toska og hans menn legger i respekt. "Vi er sjefene" sier Toska på østlandsdialekten sin, og klapper karslig på maskingeværskolben. Symptomatisk nok for sosialdemokratisk rettspleie, så er den første politimannen som kommer i interaksjon med NOKAS-banden en ubevæpnet Fred Sherling på en punktert sykkel. Stort norskere blir det ikke. Og lite har nok endret seg siden den gangen.
De fire politimennene som skal passe på Stavanger gjør så godt de kan.
Når politimannen Erik Håland hører automatilden (fra den gjenstridige ruta) gjør han det en politimann skal gjøre, og en ujevn skytekamp er i gang.
Politiet er utrustet slik en sheriff i ville vesten var: med revolver og boots.
"Dèr e banken. Dèr e ranaren. Begynn å skyt. E du frå Jæren mann?"
En kongekommentar fra Håland til en forfjamset kollega, som ennå ikke helt har tatt tegningen.
Erik Håland gjør et svært modig utfall mot banden på slutten av filmen, men ranerne unnslipper.
Når alt er over vet hverken politimann eller busssjåfør hva de skal si lengre.
Noen mener at det var for tidlig å lage filmen, men dem om det.
Dette er en legitim mening, men nå er dette såpass lenge siden at de som ble domfelt for ranet vil begynne å slippe ut fra fengsel snart, så jeg er uenig i det.
Det må vel også være en legitim mening?
Jeg kan ikke fri meg fra den tanken at hadde Erik Håland vært anstendig bevæpnet med en Hechler & Koch MP5 på slutten, så hadde ranernes livsgjerning endt der og da.
I gettaway bilene, omgitt av ransutbyttet og sine automatvåpen.
Med tanke for alle de menneskelige og økonomiske kostnader som følger med denne typen terrorvirksomhet, så hadde ikke denne alternative slutten vært meg i mot.
...
