22. Juli er en dato som betyr så mye for så mange.
Og det meste går i moll.
Slik har det vært siden ifjor.
Slik vil det være i uminnelige tider fremover.
Jeg kan ikke si annet enn at en liten bit døde inni meg denne grusomme dagen.
Tanker omkring døden er ikke ukjent for meg, men jeg har alderen og livserfaringen til det.
Å slippe tanker om døden burde vært ungdommens privilegium.
Slik gikk det ikke.
Hva gjorde vi?
Vi forsøkte å trøste.
Med vekt på forsøkte.
Hvordan trøster vi for det utenkelige?
Jeg kan ikke gi svar.
Jeg vil bruke min kjære hund som allegori en siste gang.
15 år gammel fikk den stolte og livskraftige kongepuddelen slag, og tilfeldighetene ville det slik at nettopp 22. Juli ble dagen da det skjedde.
Å leve i en invalid tilstand er ikke noe liv for en hund, og det som måtte gjøres ble gjordt.
Med all respekt for alle dem som sørger på denne dagen, så valgte jeg å hjelpe min gamle venn til fred.
Det ble ingen seremonideltakelser på meg og min familie.
Kongepuddelen Frøya fikk en siste tur i friluft, slik den jo elsket, sammen med alle i flokken sin.
Vi var innom stranda og skogen, og gressslettene.
Så gikk turen til dyrlegen.
Jeg har forståelse for dem som velger hagla.
Det går fort, og det kan gjøres på et kjent og trygt sted for hunden.
Men mange steder, som der Frøya hørte hjemme, ville skuddløsning vært utenkelig.
Og jeg ønsket ikke et skremmende smell til å være det siste min hund hører i dette livet.
Frøya hatet alltid raketter og smelling.
Intenst.
Omgitt av sin flokk sovnet dyret fredelig inn, etter et langt og rikt hundeliv, og uten å forstå hva som skulle skje på forhånd.
Uten smerter og uten angst, bare en mild søvnighet, med tryggheten fra flokken, som klappet den inn i søvnen.
Alt sammen ble helt riktig.
Jeg har mine 15 år i eldreomsorgen.
Mange mennesker får en mindre verdig og trygg død enn Frøya.
Slikt er trist å tenke på.
Når det kommer til det som skjedde 22. Juli mangler jeg forsatt ordene.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.
Salig er den som ikke har noe å si, og som heller ikke gjør det.
***
