De er oss (rusdebatt)

...

Nesten ingen som bruker rusmidler har noen ønsker eller planer om å slutte permanent med denne bruken.
Om vi kommer opp i problemer på grunn av vår rusbruk, enten i enkelte tilfeller eller gjentatte ganger, så fortsetter vi å ruse oss likevel; nesten alltid.

Noen av oss har evnen til måtehold, eller til periodeavhold, slik at problemene knyttet til rusbruken minimaliseres.
Men vi vil ikke slutte totalt, for da hadde vi bare gjordt det.

Dette er et valg vi gjør.
Vi velger rusens mange positive gleder.
Totalavhold er enkelt å gjennomføre, for den som vil dette.

Dette er viktig å være fullstendig klar over.

Jeg kan vanskelig se at tradisjonell psykiatri egentlig har noe relevant langvarig tilbud å gi til mennesker med rusproblemer.
Psykiatrien er, som somatikken, orientert inn på behandling av sykdom; helst kortvarig, og effektivt.

Sykehuset er et sted der du kan få gipset en brukket arm, få operert en blindtarm, få medisinert bort en mani under skjerming, eller bli avruset under mild tvang.

Sykehuset er ikke et botilbud.
Sykehuset er ikke et luksushospits.

Mennesker uten fast bopel kan ikke belage seg på å leve resten av livet sitt med døgnbemannet servering, rengjøring og oppvartning på sykehus; sånn har det aldri vært og slik vil det aldri bli.

Er vi enige så langt?

Et utrykk vi ofte får høre i psykiatrien, når det kommer til rusrelaterte problemer, er at unge rusbrukere sitter i innkomstsamtalen og sier at de trenger en “timout” – som i praksis vil si en pause fra det livet de lever i øyeblikket.

Det er slett ikke vanskelig å kjenne empati med disse menneskene.
Ofte er det stor narkogjeld inne i bildet, som om ikke rusens innebyggede tendens til å frembringe paranoia og depresjon skulle være nok, og gjerne har rusbrukeren bråket det til for seg sjøl der han/hun bor, slik at utkastelsesbrevet er mottat fra boligens eier.

(Det er ikke så mange rusbrukere med problemer som har selveid bolig, men noen finnes)

Da kan det sjølsagt virke forlokkende for unge narkomane/alkoholikere å søke tilflukt på sjukehuset, som en timeout fra et begredelig liv, men sjukehuset er som tidligere nevnt ikke ment å fungere som et botilbud.

Ofte vil sjukehuset være behjelpelige med en avrusing, dersom pasienten samtykker, men rusbrukere misliker ofte sjukehusets rutiner og rammer, og de skriver oftest seg sjøl ut fra avdelingen igjen, når behovet for en “timeout” blir fortrengt av behovet for mer rusopplevelser.

Ingen sjukehus vil noensinne godta rusbruk og dealing, under opphold på avdeling.

Oftest ender en timeout med at rusbrukeren, med nye krefter etter pausen, fortsetter sitt gamle liv der han/hun slapp taket.

Dette kalles gjerne for en “sprekk” – som gir et feilaktig inntrykk av at dette ikke er en viljestyrt handling, men det er egentlig et bevisst valg; ikke et klokt valg, men like fullt et valg.

De fleste mennesker som sier at de “vil slutte” med rusbruk, de har ingen rèelle planer om å slutte for godt.

Det er en timeout, en pause, vi snakker om.

...