Arven etter Voltaire (rusdebatt)

...

Alle vi kule tar oss jo svulstige nicknames, og Francois Marie Arouet var intet unntak i så måte.

Han levde mellom 1694-1778, og han blogget nok materiale til å fylle 99 tjukke bøker.

Nicket han valgte seg var Voltaire, og han oppfant nesten egenhendig den sekulære humanismen.

Liknende tanker var formulert av andre filosofer og vismenn tidligere, men Voltaire var unik i sin kunstneriske formuleringsevne. Tidligere tiders humanisme må dessuten innrømmes å være grunnleggende religiøs.

Den sekulære humanismen bygger på 3 absolutte bud.

1. Der finnes ingen Gud, ei heller noen Djevel.

2. Sekulærhumanismen tror alle mennesker er grunnleggende gode av natur, og at sosiale omgivelser, miljø og økonomiske forhold er årsak til individenes atferd.

3. Sekulærhumanismen tror ikke på et liv etter døden, med et etterfølgende oppgjør for hva vi har gjordt i vår levetid.

Voltaire ville skape progresjon i hele Europa gjennom en sekulærhumanistisk opplysningsprosess. I våre dager kan Voltaires tanker (for en del av oss) fremstå som i overkant optimistiske, ja, nærmest på grensen til naive. Men på 1700-tallet var der mye uvitenhet og overtro i Europa, og Voltaires tanker slo rot.

Både i Voltaires samtid, og nå i dag, så ser vi at sekulærhumanismen står sterkt i samfunn som er velsignet med fred i fra ytre aggressorer, og som er preget av allmenn trygghet i forhold til innenlandske kriminelle. I hardere tider faller sekulærhumanismen erfaringsmessig sammen som et korthus. Og ikke uventet, så er de skandinaviske velferdsstatene blitt sekulærhumanismens definitive utstillingsvindu mot verden.

I Norge har troen på effekten av offentlige opplysningskampanjer antatt nærmest sakrale former. Vi kan si at politikere, helsemyndigheter, justismyndigheter, skoleverk og kulturelite står skulder ved skulder i troen på at problemer løses ved informasjon og opplysning.

Mot en slik overmakt, så har en ydmyk liten blogger (meg) intet håp - What so ever - om å nå fram med innsigelser. Ja strengt tatt så har bloggeren (meg) ikke engang noe håp om å få komme til orde.

Alt som gjenstår for meg å gjøre er å stille to retoriske spørsmål.

1. Hvor mange mennesker i Norge tror at rusmidler er helsekost for kropp og sjel, og eventuelt hvem er de?

2. Finnes der en mer effektiv og samfunnsnyttig bruk av våre begrensede ressurser, enn å iverksette ytterligere monomane mediakampanjer rettet mot rusbruk?

...