Hvorfor historieblogging?

...

For den som følger med i klimadebatten, så kan ting tyde på at vi knappest har noen framtid.

Ikke mye å rope hurra for, iallefall; The Road dead ahead.

Så hvorfor historieblogging?

Vi har jo uansett ingen vilje til å lære av våre feil?

Til akkurat dèt kan jeg si at for den historieløse er ingen forklaring mulig.

Og for den historiebevisste er ingen forklaring nødvendig.

Jeg skriver for meg sjøl og for mine egne.

Ikke bare min egen familie, men for mine brødre og søstre i ånden.

Sånne som tenker som meg, og som er som meg.

Jeg gjør det fordi jeg kan det.

Den dagen jeg ikke kan bruke internettet, så gjør jeg det ikke lenger.

Måtte demokratiet overleve impulsen til å ta sjølmord.

Ingen grunn til begeistring.

...

Sukk

.

...

Veien det går )))

...

.

Stakkars de grønne og Gud hjelpe oss alle

...

Jeg synes synd på Audun Hjertager og Miljøpartiet De Grønne.

De har så rett i så mye, og så få velgere.

Les gjerne denne )))

Fremskrittspartiet og Høire har feil i så mye, og velgermassen vokser for hver time.

Vi taper jo, sentrum synker.

Dessverre.

...

Imamer

...

Imamer er bønneledere.

I deres hjemland er dette en respektert jobb, men heller ikke noe mer enn det.

Omtrent slik som kebabkokker og ferjebillettører.

I Norge forholder politikerne våre seg til imamer som om de var en slags biskoper og kardinaler.

Og politikerne våre har opphevet imamene til en slags talsmenn for alle innvandrere generelt; en rolle som imamene sjøl aldri har spurt om.

Banana Airlines sier at nordmenn er gale, og det er vi jo.

Men akkurat dèt er faktisk ikke muslimenes feil.

...

Agora (Alejandro Amenàbar 2009)

...

De aller fleste filmskapere utgår i fra middelklassen og overklassen, og det bærer verdens filmproduksjon virkelig preg av.

Med dette bevisst i mente, så utviser denne filmen antydninger til et klasseperspektiv, som jeg sjelden ser i filmer.

Spesielt dramafilmer.

Settingen er satt i Alexandria i Egypt, der romertidens gamle slavesamfunn lever på lånt tid.

Vi følger filosofen Hypatia, en virkelig person, under dramatiske omveltninger.

Happy ending er utelukket.

Tilhengerne av avguden Serapis overvurderer sin makt katastrofalt, og iverksetter en massakre på kristne; dette blir begynnelsen til slutten for den gamle overklassens guder.

Mange fra overklassen ser hvilken vei vinden blåser, og melder overgang til kristendommen, men det gjør ikke Hypatia.

Hypatia går ned med flagget til topps og integriteten intakt, hvilket er mer enn vi kan si om alle de andre aktørene i dramaet.

Som drama er filmen dyktig gjennomført, med dyktige skuespillere.

Filmen presterer også å lage en hyllest til kvinnen, uten å demonisere mannen.

Norske filmskapere har uendelig mye å lære utenlands fremdeles.

Vi ser også at ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria (en av menneskehetens store tristesser) ikke skyldes kunnskapshat, men skyldes klassehat.

Klassehatet mot alt det som kan forbindes med en undertrykkende overklasse.

Akademia burde vel lært noe klokt her, men gjør det nok aldri.

Se filmen sjøl.

Den er verdt innsatsen.

...

Ukjent blogger jaget Jonas Gahr Støre med tastatur

...

Utenriksminister Jonas Gahr Støre mottok i dag stor verbal pryl av Bjørn Ditlef Nistad; en ukjent blogger.

Ministeren med sølvtungen, av mange ansett som Arbeiderpartiets kronprins og odelsgutt, ble fullstendig målbundet og tilsidesatt i kommentar nummer tre.

Og hvis ikke redaktøren på Nye Meninger allerede har vært ute med slettetasten, så står vel kommentaren der ennå.

Les sjøl )))

...

Dagens utvalgte sjølpisking

Norge har sannelig mange flagellanter i aksjon.

Ja ikke sånne religiøse da, men sånne sekulære.

Før var de lette å kjenne igjen visuelt; det var noe med lilla eller beige fløyelsbukser, fotformsko og generelt temmelig flagrende gevanter.

Håret deres var gjerne langt og uflidd, de hadde ofte sånne runde briller som totalitære regimers innbyggere ofte bruker.

Nå har de lært seg å bruke kamuflasje.

Du ser ikke nødvendigvis hvem som er sjølpisker og kvitemannshater så tydelig, nå lenger.

Men du hører det fort, når de åpner munnen sin i en offentlig debatt.

Arten lever og trives i beste velgående; mer tallrik than ever.

Øyvind Økland svinger pisken selv.

(Et spørsmålstegn i overskriften lurer jo ingen)

Og i fjerde kommentar svarer Bjørn Ditlef Nistad.

Ytterligere kommentarer er unødvendige, les sjøl.

Og skulle ikke redaktøren i Nye Meninger allerede ha vært ute med slettetasten, så står den der vel ennå.

...

Grusomme meg?

Jeg har kanskje ei greie gående med nettfora, for nå er jeg sannelig min hatt blitt kastet ut igjen.

Denne gangen i fra Nye Meninger som er Dagsavisens nystartede forum.

Det tok ikke mange dagene det der.

Anyway, så uttalte jeg meg (på redaktørens egen oppfordring) om feminismen.

Det faller jo i dårlig jord, for å utrykke meg veldig karmøysk og bibelsk.

Jeg mente at feminismen preges av paranoid beredskap og et konspiratorisk verdensbilde.

Og jeg la til at forklaringen på dette sannsynligvis korrelerte med det utstrakte rusmisbruket på den tiden da feminismens lederskikkelser utarbeidet sine teorier; et rusmisbruk som de fleste av feminismens teoretikere er kjent for å ta svært grundig del i.

Er jeg grusom?

Anyway: Jeg er iallefall kastet ut.

...

Sosialistisk Venstreparti Høsten 2010

Det har kommet Gulebloggens redaktør for øret at det norske partiet SV sliter om dagen.

Ikke så rart det; ganske enkelt å forstå faktisk.

I den tiden da Norge konsentrerte seg om sjølforsvar og nasjonal overlevelse, så var SV alltid militærnektere på sin hals.

Og i dag når SV endelig trengs (Afghanistan) så går de inn i regjeringen.

Som tidligere talt om SV...

...

Psykiatri på film

De aller fleste filminteresserte har jo sett den gamle amerikanske filmen "Gjøkeredet" og reagert negativt på bitchen som rulte avdelingen.

Dere har sikkert "følt på" at dere tok del i noe "viktig" da dere gjorde det også?

Hva vet vel jeg om det :)

Og kanskje var filmen faktisk viktig da den kom ut, for hva vet vel en fallen bonde fra Karmøen om sånne avanserte ting?

(Den som ikke er interessert i film, trenger egentlig ikke lese denne bloggen)

Men jeg håper virkelig ikke at folk anno 2010 forestiller seg at filmen gir et realistisk bilde av norsk psykiatri i samtiden vår?

Dette er en film der settingen er den amerikanske psykiatri på 1960-tallet i Oregon; ikke i Norge i det hele tatt.

Boka er fra 1962 og filmen er fra 1975.

Da er den nyere norske filmen "De gales hus" mye nermere sannheten om dagens norske psykiatri.

Men "De gales hus" er basert på ei bok, der settingen er satt til 1970-tallets norske psykiatri, mens filmen istedet gir oss inntrykk av å foregå i samtiden.

Og mye er endret i norsk psykiatri siden 1970-tallet. Veldig mye.

Filmen "Himmelfall" (Kristoffer Joners glansrolle) har ingen åpenbare faktafeil, som jeg kommer på i farten, men når legen (Kim Bodnia - flott skuespiller) overtaler pasienten til å gi i fra seg kniven sin, så tenker jeg nok at i virkeligheten ville en sjukepleier gjordt dette stuntet, mens legen holdt seg i bakgrunnen (som har å gjøre med TMA-trening som leger flest ikke har)

Når jeg ser psykiatri skildret på film, så pleier jeg å få trang til å ta fatt i regissøren, og gi ham unevnelige gjenstander i unevnelige hulrom :)

Jeg har skjelden sett filmer som gir oss et realistisk bilde av psykiatri; mye zombie-tull.

The day of the living dead revisited.

Men "En sang for Martin" gir oss et svært realistisk bilde av demens; faktisk.

Stor skuespillerkunst i den filmen.

Det var det hele.

13 År

13 år er en respektabel levealder.

For en hund.

I hundeår (x7) tilsvarer det 91 menneskeår.

Og ingen av oss har noen garanti for å bli såpass.

Noen svulster har kommet med alderen.

Men gammelhunder flest dør med dem, og ikke av dem.

I August tok min kjekke dyrlegeonkel og skar vekk litt.

Bikkja er tunghørt, men ser heldigvis godt, og er fortsatt leken.

Den japper fortsatt etter kaninene, om den får muligheten.

6. Oktober var dagen.

Feiringen fant sted i stillhet :)

...

Jordfeste i Haugesund

Etter at den andre av mine tre onkler døde, så begynner jeg å gå tom for farsfigurer.

Ikke vet jeg om jeg faktisk trenger noen, men sånn er det nå bare, iallefall.

Man tager hva man haver.

I anledning begravelsen, så reiste jeg til byen.

Den byen som for en eks-Torvastadbu alltid vil være "byen".

Haugesund.

Og slik ble jeg altså sittende der på Torvastad og se på TV-Haugaland i regnbygene; da det å male min mors hus ble kul umulig.

Foruten en kvinne som i likhet med prinsesse Märtha Louise kunne kommunisere med både dyr og døde folk, så dukket Gunnar Andersen opp på skjermen.

Og etterpå forstår jeg litt bedre hvorfor jeg alltid har kjent en sympati med denne musikeren.

Gunnar Andersen fortalte åpent at hans far hadde trukket i uniform under krigen.

Feil uniform.

Og da hans mor fant ut dette, hun som kom fra en familie med motstandsfolk, så ble giftemålet uaktuelt.

Musikeren ble oppdratt av sin mor alene, uten faren.

Og musikeren gjorde til kjenne en interesant teori om at de barna som vokser opp med kun en av foreldrene, de vil i større grad enn andre barn finne identiteten sin i hjemstedet sitt.

Jeg tror at Andersen har et godt poeng.

Om tomrommet etter den ene av foreldrene nødvendigvis vil fylles med en sterkere tilknytning til hjemstedet er jeg usikker på.

Hjemstedet kan kanskje være en av flere ting å finne trygghet og identitet i?

Jeg tenker meg at mange andre plomberinger av tomrommet kan være aktuelle; både sunne og usunne.

Rus, sport, kunst, politikk, religion og whatever.

Nå ble det jo folk av både Gunnar Andersen og meg.

Og mange andre som vokste opp uten faren sin.

Men jeg husker at da jeg var ung, på 1970-tallet, så var vi så veldig få, sammenliknet med i dag.

Nå er ikke det å vokse opp uten faren sin uvanlig lenger.

Vi slipper for eksempel unna å måtte lage farsdagspresanger nå; problemstillingen er oppfattet og registrert.

Ordet lausunge er heller ikke i daglig bruk mer; fordømmelsen er ikke der lenger.

Så mye er endret til det bedre.

Men hvordan vil det nye faderløse Norge bli?

Hva vil de mange nye tomrommene bli plombert med?

Med Jesus?

Med rus?

Med sjelen til hjemstedet?

Eller noe helt annet?

Hva vet vel en bonde fra Karmøen om sånne dype tanker?

...