Psykiatri på film

De aller fleste filminteresserte har jo sett den gamle amerikanske filmen "Gjøkeredet" og reagert negativt på bitchen som rulte avdelingen.

Dere har sikkert "følt på" at dere tok del i noe "viktig" da dere gjorde det også?

Hva vet vel jeg om det :)

Og kanskje var filmen faktisk viktig da den kom ut, for hva vet vel en fallen bonde fra Karmøen om sånne avanserte ting?

(Den som ikke er interessert i film, trenger egentlig ikke lese denne bloggen)

Men jeg håper virkelig ikke at folk anno 2010 forestiller seg at filmen gir et realistisk bilde av norsk psykiatri i samtiden vår?

Dette er en film der settingen er den amerikanske psykiatri på 1960-tallet i Oregon; ikke i Norge i det hele tatt.

Boka er fra 1962 og filmen er fra 1975.

Da er den nyere norske filmen "De gales hus" mye nermere sannheten om dagens norske psykiatri.

Men "De gales hus" er basert på ei bok, der settingen er satt til 1970-tallets norske psykiatri, mens filmen istedet gir oss inntrykk av å foregå i samtiden.

Og mye er endret i norsk psykiatri siden 1970-tallet. Veldig mye.

Filmen "Himmelfall" (Kristoffer Joners glansrolle) har ingen åpenbare faktafeil, som jeg kommer på i farten, men når legen (Kim Bodnia - flott skuespiller) overtaler pasienten til å gi i fra seg kniven sin, så tenker jeg nok at i virkeligheten ville en sjukepleier gjordt dette stuntet, mens legen holdt seg i bakgrunnen (som har å gjøre med TMA-trening som leger flest ikke har)

Når jeg ser psykiatri skildret på film, så pleier jeg å få trang til å ta fatt i regissøren, og gi ham unevnelige gjenstander i unevnelige hulrom :)

Jeg har skjelden sett filmer som gir oss et realistisk bilde av psykiatri; mye zombie-tull.

The day of the living dead revisited.

Men "En sang for Martin" gir oss et svært realistisk bilde av demens; faktisk.

Stor skuespillerkunst i den filmen.

Det var det hele.