La Rafle (Rose Bosch 2009)

...

Hollywood kommer gjerne opp med krigsfilmer som Inglorious Basterds når de skal tilnærme seg Hitlers verdenskrig.

Imens lager franskmennene filmer som La Rafle; hver sin smak.

16. Juli 1942 er Frankrike kun en skygge av seg selv, og totalt underkuet av nazistene.

På denne dag beordrer Vichyregimet 9000 franske politifolk til å jobbe med deportering av jøder.

Ugjerningen utføres etter sterkt press fra Adolf Hitler, men mange politifolk plages likevel med sitt personlige ansvar.

Det er anatomien i et folkemord som beskrives, trinn for trinn mot holocaust.

Først jødestjernene, så fjernes jøder fra offentlige verv.

Så kommer ghettofiseringen, og til slutt den endelige løsningen, som tyskerne kalte dette for.

Vi ser barn som fører seg selv og sine foreldre og søsken i døden, gang på gang.

Fordi de er barn og sier feil ting på feil tidspunkt, til feil mennesker.

Barna leker razzia, og bytter på å være politi og jøde.

Filmen har ellers et av de bedre hitlerportrettene i filmhistorien.

Og husk at historie ikke er Lord of The Rings med dårligere effekter.

Dette er virkelige ting, som har hendt med virkelige mennesker, i virkelighetens verden.

Jeg har aldri likt jødehatet.

...

Det grovmaskede nettet (Håkan Nesser 1993)

...

Settingen er satt til noe så grått og trist som Maardam i EU og skoleverket der.

Læreren Janek Mattias Mitter våkner opp etter tidenes fyllekule, og kona hans ligger druknet i badekaret.

Han blir, selvfølgelig, politiets hovedmistenkte for drapet.

Kriminelle i vestens demokratier har en preferanse for å benytte seg av sin rett til å tie.

Dette skyldes jo at løgner gjerne bare roter dem opp i selvmotsigelser, og ødelegger deres troverdighet enda mer i den kommende rettsaken enn at de "ikke husker".

Likevel har jo "husker ikke" svært lav troverdighet, noe som selvsagt er et problem for de svært få tiltalte som faktisk i fullt alvor ikke husker noe.

Og etterhvert som påtalemakten bygger opp en sak mot Mitter bygget på sterke indisier, så ser vi hvor tynt vi egentlig ligger ann som tiltalte, dersom vi har mistet hukommelsen og evnen til å forklare oss.

Mitter domfelles på indisier, men etterhvert vender hukommelsen tilbake.

Da tar saken en ny og uventet vending.

...

Den andre verden

Jaja allebarna, så samles vi i høvding Pøsende Svins tipi for å fortelle historier rundt leirbålets flammer igjen.

Sølvpilen er dessverre forhindret fra å komme; han mekler i palestinaspørsmålet, med knyttneven istedet for dialogue.

Månestråle og Tinka skal opptre på strippebaren til Endo i kveld, og Falk har blitt sprøytenarkoman på grunn av identitetsproblemer.

Harry og Ted drikker som alltid ildvann i Durango, slik kvitemann gjerne gjør.

Og de sleipe comanchene har bygget casino på kiowas jaktmarker.

Men høvding Pøsende Svin er alltid midt iblandt dere; fra nå av og til evig tid.

Og se: Så høyt har han (meg) elsket dere, at han vil mæle om den andre verden.

Den andre, som i tallet to.

Nesten alle husker at den første verden er de kapitalistiske industrilandene.

Og det er like velkjent at den tredje verden er industrilandene som er litt fattigere enn de andre.

Den andre verden var verdenskommunismen under lederskap av Sovjetunionen.

Restene av den andre verden lever jo videre, for eksempel i Kina, Vietnam og Cuba.

Men uten Sovjetunionen blir den liksom ikke noen egen "verden" lenger; mer som små øyer bare, i et stort hav av globalisme og markedsfundamentalisme.

Den andre verden begynte som en bivirkning av den store krigen i Europa; den som begynte i 1914 og sluttet i 1918.

En kommunistisk revolusjon med utgangspunkt i Russland startet, som endte med etableringen av den marxist-leninistiske Sovjetunionen.

Sovjetunionen befant seg i krig med omverdenen mer eller mindre konstant, under hele sin eksistens.

Noen av disse krigene var Sovjetunionen selv skyldige i, men like ofte ble den andre verden ofre for uprovoserte angrep.

Følgelig benyttet verdenskommunismen cirka 40% av statsbudsjettene sine på militærutgifter.

Hadde den andre verden brukt mindre ressurser på militærutgifter, så ville utvilsomt livet vært triveligere som innbygger der.

Men på den annen side kunne en mer velferdsorientert politikk like gjerne ført til at den andre verden hadde blitt utradert militært; vi vet alle at spesielt Hitler forsøkte.

Det blir uansett bare "hva om"-spekulasjon.

Noen påstår at CIA knekte Sovjetunionen militært i Afghanistan, gjennom å gi støtte til Osama bin Laden og Mujahedin.

Andre hevder at Ronald Reagan knekte Sovjetunionen økonomisk, gjennom Starwars-programmet og generell militær opprustning.

Andre slår fast at Sovjetunionen kollapset i 1991 på grunn av langvarige indre forhold av økonomisk og politisk art.

Jeg holder meg til den tredje forklaringen.

Den er best dokumentert, og mest troverdig, slik jeg ser det.

Interesserte kan jo lese bøkene til en viss munnrapp og pølsekastende bergenser, som gir Sovjetunionen all den tyn for politisk og økonomisk inkompetanse som trengs.

Alt i alt havarerte altså verdenskommunismen i 1991, selv om Gorbie gjorde et heroisk forsøk på å snu kursen mot bedre farvann.

Personlig tror jeg årsaken til havariet går tilbake til stalintiden, og at Gorbie ikke kan lastes for noe.

Stalin drepte en hel haug med utdannede og intelligente mennesker, og en slik gjerning har aldri bidratt til noe positivt for en statsdannelse.

Og det lederskapet som etterfulgte Stalin var jo heller ikke kjente som de skarpeste knivene i skuffen.

Men CIA har rett i at de gjorde et bidrag til at Sovjetunionen kollapset.

Kollapsen ville kommet uansett, men den ble fremskyndet av Sovjetunionens katastrofale engasjement i Afghanistan.

CIA trengte dessuten dypt inn i Sovjetunionen med spionfly, bare for å teste hvor langt de kunne komme.

Sovjetunionens militære tolket dette i kontekst av at nazitysklands angrep også hadde blitt startet med spionflyginger.

Slik fyrte CIA (om enn ubevisst) opp under Sovjetunionens paranoide forsvarsberedskap.

En forsvarsberedskap som bidro sterkt til den endelige oppløsningen i 1991.

CIA var på vinnerlaget i den kalde krigen, men hvordan gikk det med seierherrene etter at motstanderen ble nedlagt?

Mange av de gamle CIA-folka hadde brukt hele sitt voksne liv på å jobbe med den kalde krigen.

Når så den andre verden sloknet som et utbrent stearinlys, stod de igjen uten rèelle oppgaver.

Dersom vi ikke skal være krigere lenger, hva skal vi være da?

Dette spørsmålet har utallige krigere spurt seg om i uminnelige tider.

Og de CIA-ansatte er ikke noe unntak.

Mange av de gamle CIA-krigerne tjener videre som en slags barnehageonkler.

De reiser rundt på barneskoler og barnehager, og forteller historier om gamledager.

Det er vel så langt unna den gamle mystikken og glamouren som det er mulig å komme; og dette var engang mennesker som hadde en aura av Rambo og James Bond.

Max Manus kjente vel kanskje på mye av det samme da nazismen var borte?

Gamle krigere savner ikke ufreden og fienden.

De savner det å bety noe.

Jeg føler litt med dem. Men bare litt.

Det er sårt å ikke være ønsket og behøvd lenger, men forandringer er en del av livet.

Også for gamle krigere.

...

Krigens sorg (Bao Ninh 1991)

...

Alle vet jo at amerikanske soldater etter Vietnamkrigen vendte hjem igjen til storeslem i angst og uro, eller PTSD som fagfolkene gjerne sier.

Grusomhetene hadde tatt knekken på spiriten til de unge soldatene, altfor tidlig.

Tenk deg da situasjonen til de vietnamesiske soldatene, som hadde en enda verre krigsopplevelse bak seg; denne boka handler om dette.

Boka er poetisk i skrivestilen, veldig asiatisk slik jeg ser det.

Antageligvis må slike ting som dette beskrives poetisk, men hva vet vel jeg?

Mye av hendelsene er selvopplevde, da forfatteren var soldat personlig.

Krigen beskrives allerede fra starten, der amerikanske bombefly driver jakt på de langsomme troppetogene; det var ikke vietnameserne gitt å i det hele tatt komme levende fram til fronten.

Siden blir det bare verre og verre; jungelkrig er antageligvis den verste form for krig.

Etter seieren følger vi de overlevendes kamp for å bevare liv og forstand, og vi følger forsøkene deres på å føre et normalt og fredelig liv igjen.

Rusen og affekten er aldri langt unna, og de har problemer med nære relasjoner.

Forfatteren mottok mye kritikk for sin manglende glorifisering av krigen og de overlevende soldatene, men dette forteller mer om kritikerne enn om forfatteren.

Alt i alt ingen feelgood-bok dette her, men det har du ikke vondt av.

Boka anbefales.

...

Snik-nedskjæringene og røykskjermen

Norge har øket befolkningen radikalt siden 1970 da vi var kun 4 millioner, omtrent med 20% gjennom folkevandring.

Samtidig ser vi IKKE en tilsvarende 20% økning i leger, lærere, politi, transport, infrastruktur (som strømforsyning) und so weiter.

Det kan virke som om Arbeiderpartiet og Høyre er enige om at den femte millionen innbyggere slett ikke finnes, selv om både det planøkonomiske Ap og det bedriftsøkonomiske Høyre skulle ha gode forutsetninger for å forstå både pluss og minus og prosentberegning.

Å øke befolkningen radikalt innenfor rammene av en uendret infrastruktur forringer samfunnets velferd, det er jo enkel matematikk og logikk. Dette er videre ikke våre flyktningers ansvar, men våre folkevalgtes tunge ansvar.

Og dèt betyr regjeringen. Statsminister Stoltenberg, og hans forgjengere, og dem som velger slikt lederskap igjen og igjen.

Vanæres den som vanæres bør.

Å øke befolkningen med 20% og (eksempelvis) politiet med 5% er ingen "satsning" på politiet; det er (de facto) en kraftig nedskjæring.

Jeg kjenner igjen dette "trikset" fra egen arbeidsplass i helsesektoren, der arbeidsoppgavene gjerne økes med 2-3 årsverk, man ansetter så 1 ekstra årsverk, og er atpåtil frekk nok til å kalle nedskjæringen for en "satsning".

Jeg lanserer like godt nyordet SNIK-NEDSKJÆRINGER i disse snikete tider.

Dere tok`an?

Påstanden er jo enkel matematikk: prosentvise bevilgninger til diverse samfunnsformål, kontra prosentvis økning av folketallet; alt reknet med inflasjonen innberegnet også, sjølsagt.

Og innberegnes her bør også det fakta at mange sektorer har fått sine ansvarsområder utvidet.

Lærere i dag er for eksempel like mye sosialarbeidere og voldsmeklere, som det de er undervisere i kunnskap.

Helsevesenet behandler i dag mange sykdommer som folk før i tiden ikke kunne hjelpes med, eller som i tilfellet Aids: sykdommer ingen kjente til på den tiden.

Og politiet driver like mye med kriminalomsorg og rusomsorg, som det de egentlig får tid til å drive med politiarbeid og etterforsking.

Politikerne skal ha god fantasi, eventuelt ingen skam i livet, for å påstå noe annet enn at vi har snik-nedskjæringer på gang, i sektor etter sektor.

Høyre vil nok som vanlig kanalisere nedskjæringsgevinstene til kapitalklassens konti, og Arbeiderpartiet vil bruke opp gevinsten på å øke Arbeiderpartiets makt.

Og arbeiderklassen får ansvaret for å trekke lasset.

Hvordan lages så den røykskjermen som skal trekke oppmerksomheten bort fra det åpenbare sviket mot velferdsstaten og arbeiderklassen i Norge?

Vel, det hjelper å gi alarmister spalteplass og sendetid, som en god begynnelse.

Sånne fjols (jeg kan jo si fjols siden jeg er redaktør på bloggen og sjøl bestemmer hva som skal slettes) som raller i veg om at utlendingene vil gjøre nordmenn i mindretall i Norge, og gjennom den nevnte alarmismen skaper en helt unødvendig frykt blandt innbyggerne for en fiktiv trussel.

Norge har nemlig aldri hatt økonomisk eller økologisk bærekraft for mer enn fire millioner innbyggere, og disse millionene var her allerede i 1970 da folkevandringen begynte til landet.

Og skulle nordmenn og samer miste majoriteten, så måtte jo Norge hatt minst 9 millioner innbyggere, sannsynligvis mye mye mer siden alle innvandrerne neppe ville kommet fra det samme landet.

Allerede nå har store deler av kommunenorge problemer med å komme opp med bygningsmasse og infrastruktur til mer innbyggere.

Så bare glem det der med alarmismen.

Tilogmed norsk-pakistanerne har begynt å bli medlemmer i Fremskrittspartiet nå, og snart får vi vel de første somalierne som melder seg inn også.

Norge har forøvrig tatt i mot 15 ganger mer asylsøkere enn USA og 30 ganger flere enn EU i forhold til folketallet.

Likevel har vår måte å leve på klart seg, sammen med vår velferdsstat.

Og rasismen er fortsatt marginal i Norge.

Det er jeg stolt av.

Og ellers vil "noen" (som har snakket sammen) tydeligvis at arbeiderklassen skal skamme seg for all verdens skyld, selv om Jesus allerede har gjordt jobben.

That will be the day...

Neste gang du hører noen kalle nordmenn for fremmedfiendtlige eller fremmedskeptiske, så merk deg hvem de er, og merk deg hva de representerer.
Å kalle en nasjon som har tatt i mot 15 ganger mer asylsøkere enn USA i forhold til folketallet for slike ting, forteller noe om budbringeren.
Nasjonalstatene skal demoniseres, og Norge er en nasjonalstat.
Disse sekulære sekstiåtterske tordenkilene fra oven har vi aldri fortjent.

Å stemple dem som vi er uenige med ved hjelp av nedrakking på deres moralske egenskaper, er en metode for å slippe å argumentere for sitt syn; ren maktarroganse.

Jeg synes at slikt ødelegger all seriøs debatt.

Så kan det innvendes at multi-kulti og godhetsindustri ikke er bedre og mindre stigmatiserende ord, men disse begrepene er i alle fall oftest brukt i rasjonelle påstander, som det er muligheter til å argumentere for eller mot.

Men slik er det ikke med disse andre stemplingene, de tar kun sikte på å gjøre motstanderen irrelevant som rasist; rett og slett som litt ond og dum.

Jeg har ingen tro på at man vil slutte med dette, men det går i alle fall ann å være bevisste på hva som foregår.

Legg også merke til at globalistene i media er de samme maktfolka som administrerer alle nedskjæringene.

I media maner kampanje-journalistene jamt og titt "den røde fare" frem, i form av at der ramses opp hvor mange millioner eller prosenter som offentlig sektor har vokst med (da mangler der slett ingenting i matematikkkunnskapene, merkelig nok)

Men journalistene/politikerne unnlater å nevne at befolkningen er øket (!)

Hvem tjener på dette?

Vel "vi" tjener "alle" på dette sier redaktører og politikere, og det sier jo sitt om hvem redaktører og politikere er på parti med, og hvem de ser på som "sine" interesser i det store nye "vi".

Kjøpmannsstanden og staten har iallefall tjent godt på befolkningsøkningen, for mat må`n ha, uansett hvor avgiftsbelagt den er.

Forbruket (av alt) har sjølsagt økt med befolkningsveksten, og med det inntekter for noen.

Bygningsbransjen har hatt et bonanza, und so weiter.

I totalbildet har Norge utvilsomt hatt veldig mye positivt som følge av befolkningsøkningen.

Men vi i offentlig sektor har altså opplevd (de facto) nedskjæringer siden slutten av nittitallet, og mange er temmelig slitne nå.

Går det ann å påpeke at det er mer arbeid med å ta seg av 50 pasienter enn 40 uten at høiresiden begynner å jodle om kommunisme og landsforræderi, og hauke i veg om at Augusto Pinochet visste hva som skulle gjøres med de slemme fagforeningene?

Går det ann å påpeke at det er problemer knyttet til det å ta seg av analfabetiske pasienter som ikke kan norsk i det hele tatt, uten at venstresiden begynner å jodle om rasisme?

På toppen av det hele skylder globalistene tvangspreget på offentlig sektor i nasjonalstatene, når de kosmopolitiske spekulantene rævkjører ( Enron-kjører) hele statsbudsjettene gang på gang, på grunn av plutokrati og semikorrupsjon og generell korporativ kapitalisme.

Globalistene har ingen troverdighet tilbake.

Ingen troverdighet i det hele tatt.

Og ikke har de skam i livet heller.

...