Den andre verden

Jaja allebarna, så samles vi i høvding Pøsende Svins tipi for å fortelle historier rundt leirbålets flammer igjen.

Sølvpilen er dessverre forhindret fra å komme; han mekler i palestinaspørsmålet, med knyttneven istedet for dialogue.

Månestråle og Tinka skal opptre på strippebaren til Endo i kveld, og Falk har blitt sprøytenarkoman på grunn av identitetsproblemer.

Harry og Ted drikker som alltid ildvann i Durango, slik kvitemann gjerne gjør.

Og de sleipe comanchene har bygget casino på kiowas jaktmarker.

Men høvding Pøsende Svin er alltid midt iblandt dere; fra nå av og til evig tid.

Og se: Så høyt har han (meg) elsket dere, at han vil mæle om den andre verden.

Den andre, som i tallet to.

Nesten alle husker at den første verden er de kapitalistiske industrilandene.

Og det er like velkjent at den tredje verden er industrilandene som er litt fattigere enn de andre.

Den andre verden var verdenskommunismen under lederskap av Sovjetunionen.

Restene av den andre verden lever jo videre, for eksempel i Kina, Vietnam og Cuba.

Men uten Sovjetunionen blir den liksom ikke noen egen "verden" lenger; mer som små øyer bare, i et stort hav av globalisme og markedsfundamentalisme.

Den andre verden begynte som en bivirkning av den store krigen i Europa; den som begynte i 1914 og sluttet i 1918.

En kommunistisk revolusjon med utgangspunkt i Russland startet, som endte med etableringen av den marxist-leninistiske Sovjetunionen.

Sovjetunionen befant seg i krig med omverdenen mer eller mindre konstant, under hele sin eksistens.

Noen av disse krigene var Sovjetunionen selv skyldige i, men like ofte ble den andre verden ofre for uprovoserte angrep.

Følgelig benyttet verdenskommunismen cirka 40% av statsbudsjettene sine på militærutgifter.

Hadde den andre verden brukt mindre ressurser på militærutgifter, så ville utvilsomt livet vært triveligere som innbygger der.

Men på den annen side kunne en mer velferdsorientert politikk like gjerne ført til at den andre verden hadde blitt utradert militært; vi vet alle at spesielt Hitler forsøkte.

Det blir uansett bare "hva om"-spekulasjon.

Noen påstår at CIA knekte Sovjetunionen militært i Afghanistan, gjennom å gi støtte til Osama bin Laden og Mujahedin.

Andre hevder at Ronald Reagan knekte Sovjetunionen økonomisk, gjennom Starwars-programmet og generell militær opprustning.

Andre slår fast at Sovjetunionen kollapset i 1991 på grunn av langvarige indre forhold av økonomisk og politisk art.

Jeg holder meg til den tredje forklaringen.

Den er best dokumentert, og mest troverdig, slik jeg ser det.

Interesserte kan jo lese bøkene til en viss munnrapp og pølsekastende bergenser, som gir Sovjetunionen all den tyn for politisk og økonomisk inkompetanse som trengs.

Alt i alt havarerte altså verdenskommunismen i 1991, selv om Gorbie gjorde et heroisk forsøk på å snu kursen mot bedre farvann.

Personlig tror jeg årsaken til havariet går tilbake til stalintiden, og at Gorbie ikke kan lastes for noe.

Stalin drepte en hel haug med utdannede og intelligente mennesker, og en slik gjerning har aldri bidratt til noe positivt for en statsdannelse.

Og det lederskapet som etterfulgte Stalin var jo heller ikke kjente som de skarpeste knivene i skuffen.

Men CIA har rett i at de gjorde et bidrag til at Sovjetunionen kollapset.

Kollapsen ville kommet uansett, men den ble fremskyndet av Sovjetunionens katastrofale engasjement i Afghanistan.

CIA trengte dessuten dypt inn i Sovjetunionen med spionfly, bare for å teste hvor langt de kunne komme.

Sovjetunionens militære tolket dette i kontekst av at nazitysklands angrep også hadde blitt startet med spionflyginger.

Slik fyrte CIA (om enn ubevisst) opp under Sovjetunionens paranoide forsvarsberedskap.

En forsvarsberedskap som bidro sterkt til den endelige oppløsningen i 1991.

CIA var på vinnerlaget i den kalde krigen, men hvordan gikk det med seierherrene etter at motstanderen ble nedlagt?

Mange av de gamle CIA-folka hadde brukt hele sitt voksne liv på å jobbe med den kalde krigen.

Når så den andre verden sloknet som et utbrent stearinlys, stod de igjen uten rèelle oppgaver.

Dersom vi ikke skal være krigere lenger, hva skal vi være da?

Dette spørsmålet har utallige krigere spurt seg om i uminnelige tider.

Og de CIA-ansatte er ikke noe unntak.

Mange av de gamle CIA-krigerne tjener videre som en slags barnehageonkler.

De reiser rundt på barneskoler og barnehager, og forteller historier om gamledager.

Det er vel så langt unna den gamle mystikken og glamouren som det er mulig å komme; og dette var engang mennesker som hadde en aura av Rambo og James Bond.

Max Manus kjente vel kanskje på mye av det samme da nazismen var borte?

Gamle krigere savner ikke ufreden og fienden.

De savner det å bety noe.

Jeg føler litt med dem. Men bare litt.

Det er sårt å ikke være ønsket og behøvd lenger, men forandringer er en del av livet.

Også for gamle krigere.

...