Warszawa

...

Mange tror at kommunistforfølgelser er en eldgammel europeisk skikk, mens vi som har levd ei stund, og fått anledning til å lese de bøker som vi har lyst til å lese, ofte ser annerledes på den biten.

Inntil Sir Churchills berømte "jernteppe-tale" var kommunister å finne i høye og betrodde stillinger i Europa og USA, både i statsforvaltning og militære; og såvidt meg bekjent så var ikke forekomsten av landsforræderi mer utstrakt blandt oss venstrefolk, enn blandt de som sverget til høyrekrefter og pengemaktens innebyggede fortreffelighet.

«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»

Slik talte Churchill, og etterpå ble stemningen angstbitersk og hatsk.

Europèerne begynte nå å se på sine egne landsmenn som femtekolonister, dersom de stilte spørsmål ved en politikk som tok sikte på å gjenskape de samfunnstilstandene som er beskrevet så levende i bøkene til Charles Dickens og Alexander Kielland.

Men altså: Før dette var kommunister ansett som normale folk som kunne få betrodde stillinger i Europa, og der finnes ikke bevis på at kommunister var mer disponerte for landsforræderi enn høiremænder, fascister og sosialdemokrater i hine hårde

Men en kommunist ville selvfølgelig også i gamledager være mer positivt innstillet til Sovjetunionens gjøren og laden enn en høiremand eller en fascist, eller for den del en sosialdemokrat.

Dette er selvfølgelig, fordi at en kommunist i utgangspunktet ikke ser på kommunisme som djevelens verk og ren ondskap, men heller ser på kommunismen som en økonomisk og politisk samfunnsmodell, som vil gi vanlige folk et bedre liv.

Med mange kommunister i betrodde og mektige stillinger, så ble selvsagt kommunisters syn på saker og ting mer fremtredende i det offentlige før i tiden, enn det vi ser etter jernteppe-talen og de utrenskingene og heksejaktene som fulgte.

Da kommunisthatet var på det varmeste, så var det tilogmed ansett som suspekt å være fagforeningsmedlem i høirekretser.

Og kommunistene bar virkelig nag til Polen, det kan det ikke herske noen tvil om.

Svært få nasjoner har blitt tildelt så mye negativ kommunistisk propaganda, oppkast og hat, som Polen.

Polen ble tildelt mye urettmessig kommunistisk tyn i den tiden som gikk i fra krigen mot Sovjetunionen, frem til krigen mot Hitler-Tyskland.

Men av Stalins mange gjerninger var vel dette med å sverte Polen et av de minst alvorlige overgrepene.

Det frie Polen som sådan var et jordbruksland, der motoriseringen var i sin spede begynnelse.

Hesten og jernbanen dannet hovedgrunnlaget for transport i Polen, ikke bilene; og slik var det også i Norge, bortsett fra at fjordabåtene av geografiske grunner var mer utbredte her til lands.

Men Warszawa var ikke noe bondeland; den polske hovedstaden var en verdensmetropol.

Samtiden lot til å oppfatte denne tidens Warszawa som en by med en særegen multi-kulturell stemning.

Denne oppfatningen av Warszawa avspeiler seg i fortidens kunst og kulturliv, og stort mer kan ikke vi som lever i dag vite om dette.

Akkurat slik som folk som lever om 100 år ikke kan vite noe sikkert om nåtidens oppfatning av byer som New York, som også skal ha en spesiell stemning og dynamikk.

Warszawa var en multi-kulturell storby, det kan det ikke herske tvil om.

Man førte nemlig statistikk og foretok folketellinger før i tiden også.

Ikke multi-kulturell i den klamme nåtidsnorske betydningen av ordet, men i den betydningen at mange forskjellige kulturer levde side om side i fred i byen, med likhet for loven, og der de ulike gruppene putlet på med sitt.

Alt dette ble siden sprengt i filler av Hitlers armèer, sammen med den byen som huset dem alle.

Byen ble deretter gjenreist på ruinene, men mesteparten av de menneskene som levde der var borte.

Og den særegne multi-kulturelle stemningen er aldri siden blitt sett.

.

Telefon fra Hareide til Gulebloggen

Kan De tenke Dem å begynne å holde med et annet parti?

Det ville være mest rettferdig om noen andre måtte ha Dem med på laget i tiden fremover.

...

Kvinnekampen

Redaktøren (meg) husker en episode fra Bø Ungdomsskole, der ei storvokst bølle slo halv ihjel en liten spjæling.

Spjælingen lå der i fosterstilling, mens slag og spark haglet over han.

I ettertid ble denne episoden omtalt som en slosskamp, av både elever og lærere, selv om spjælingen ikke på noe tidspunkt gjorde det minste tegn til å engang ha påtenkt å forsvare seg.

I mine øyne fikk spjælingen definitivt skambank av ei bølle, men noen slosskamp var det ikke.

Akkurat som tortur og henrettelser ikke er synonymt med et slag i en krig.

Kanskje det er derfor kriminalpolitikken i Norge er så rar?

Folk ser bare ikke på samme vis?

Nåja, bare en digresjon det hele.

Det redaktøren (jeg) egentlig lurte på i dag (kjør hemningsløs debatt) er hvem de svina som kjempet i mot kvinnefrigjøringen var?

Redaktøren fikk liksom aldri med seg hvem som kjempet i mot, for han var så liten den gangen det skjedde, og dessuten bosatt i provinsen.

I enhver kamp har vi jo minst to parter som deltar.

Alt redaktøren har registrert er ettpar av rollefigurene til Nils Ole Oftebro (altså rollefigurene og ikke skuespilleren sjøl) - men hvilke betydningsfulle personer kjempet i virkelighetens verden?

Noen må det vel ha vært? Navn anyone?

Hvem var de svina?

La oss gjelle dem med en sløv og rusten dolk.

...

Rus Vs. Alzheimer

...

Helsevesenet har to store utfordringer, alzheimer og rusbruk.

Alzheimer er en form for aldersdemens, som det ikke er mulig å "slutte med".

Ingen kan "slutte med å være så demente" folkens (bombe?)

Jeg (redaktøren) vet ikke helt hvordan det har gått til (antageligvis gradvis, med ansvarspulverisering innbygget, men jeg er ikke helt sikker på dette) - MEN - det later til at "man" synes helsevesenet skal få folk til å redusere sin rusbruk, gjerne til et nivå der de er gagns mennesker i samfunnet.

Bare det at "man" tas i bruk, tilogmed i en blogg, istedet for tydelige navngitte kommandanter og lederskap, tyder vel på at en smule ansvarspulverisering har avstedkommet her.

Men redaktøren og staben (meg alle sammen) kan selvsagt ha gått glipp av noe i myndighetenes uovervinnelige og tungt fordøyelige dokumentproduksjon.

Vel prioritering handler om å velge noe, foran noe annet.

Og jeg mener at det å gi omsorg og pleie til alzheimer-pasienter må prioriteres av helsevesenet.

Prioriteres over det å gi rusbrukere en tildels uønsket behandling for rusbruk.

Ikke nedlegge rusomsorgen, men prioritere eldreomsorgen.

Dette følger av moralske grunner.

Det ville være umoralsk i forhold til alle pasienter med alzheimers demens å la dem gå i hundene.

Spesielt dersom dette skjedde fordi at helsevesenet heller prioriterte å løpe i kvite frakker etter rusbrukere, som for det aller meste ikke ønsker noen hjelp uansett.

You cant save them all, faktisk.

Eldrebølgen er ikke et påfunn for å ødelegge den positive stemningen, fra gulebloggens side.

Eldrebølgen er demografi, ren og ekte, upolitisk vitenskap.

Virkeligheten er slik virkeligheten er.

Fakta kan egentlig ikke diskuteres.

Men jeg spør likevel: Finnes eldrebølgen?

...

Bjørneboe/Preus

Mad Men

Mad Men er en TV-serie (YO) der handlingen er hentet fra marketing, i fra 1960-tallets rasistiske og sexistiske USA.

Såvidt jeg kan bedømme det, så gir denne serien et realistisk bilde av holdninger og føringer i middelklasse-USA tidlig på 1960-tallet.

Det slår meg videre som åpenbart at denne serien også gir en perfekt gjengivelse av verdensbildet til Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Dette er nemlig nøyaktig slik disse to partiene ser for seg at Norge anno 2011 ser ut; vi nordmenn er slik som i denne serien: vi er rasistiske og sexistiske (men heldigvis er alle utlendingene veldig mye bedre enn oss, så derfor må vi få mest mulig av dem inn i landet, og slik få bukt med både rasismen og sexismen)

Forstår vi dette, så forstår vi også hvorfor ting og tang i Norge ser ut slik som det gjør.

Vi forsøker å finne veien fram i Jotunheimen med et bykart over New York.

Og bykartet er dessuten 50 år gammelt.

Sekstiåtterne har et demografisk overtak i Norge, og dersom du skal gjøre politisk karriere her til lands, så må du lire av deg sånne ting som sekstiåtterne liker å høre på.

Et demografisk overtak betyr samtidig et demokratisk overtak; sånn er det bare.

Flertallet styrer politikken.

Storparten av Norges progressive krefter (venstresiden) sitter altså ikke bare fast i ei hengemyr i USA, men vi har stått der i myra og jodlet siden 1968.

Og absolutely nothing tyder på at vi har tenkt å gi oss i veg videre ennå.

Og samtidig som vi nordmenn er verdens fæleste møkkamennesker (iallefall de kvite heterofile arbeidende mennene) så skal vi samtidig i dobbelthetens tåkeheim redde hele verden gjennom både samtaleterapi og bombekampanjer, og vi skal redde miljøet med økt oljeproduksjon og høye strømpriser for de fattige.

Store ting forventes av akkurat det samme bittelille landet som man ikke kan få kritisert hardt nok.

Fortsatt noen som lurer på hvorfor venstresidens klarttenkende mennesker drikker så mye?

Hva skal vi med fiender, med slike venner?

Anyway: Kumbaya og skål. Hasta la victoria siempre.

...

Den polsk-sovjetiske krigen (Februar 1919 - Mars 1921)

Den polsk-sovjetiske krigen var en relativt ukjent krig mellom Sovjetunionen og Polen.

Februar 1919 - Mars 1921.

Den 30. Mai 1920 fikk General Aleksei Brusilov publisert (i Pravda) en appell "til alle tidligere offiserer uansett hvor de er", og oppmuntret dem der til å tilgi fortidens klagemål, og å bli med i Den Røde Armè.

Brusilov betraktet det som en patriotisk plikt for alle russiske offiserer å stå sammen med den bolsjevikiske regjeringen, som etter hans oppfatning forsvarte Russland mot fremmede inntrengere; og polakkene og den ukrainske selvstendighetsbevegelsen så naturligvis annerledes på den saken.

På grunn av utilstrekkelige militære styrker, ble Polens 200 kilometer lange front bemannet av en tynn defensiv linje på 120.000 soldater, støttet av 460 kanoner, og uten strategiske reserver.

Denne tilnærmingen med å etablere en befestet forsvarslinje hadde vist seg effektiv på den smale vestfronten; mettet med tropper, maskingevær, og artilleri.

Brukt på Polens brede østlige front, derimot, skulle strategien vise seg mye mindre effektiv.

General Mikhail Tukhachevsky lanserte sin offensiv den 4. Juli, langs Smolensk-Brest-Litovsk aksen, og krysser elvene Auta og Berezina. I tre dager var utfallet av kampene uvisst, men den sovjetiske "numeriske overlegenhet" som det heter på militærspråket, var avgjørende.

Og snart var de polske styrkene i full retrett langs hele fronten.

Sovjetiske styrker gikk fremover med en hastighet på 3 mil om dagen. Brest-Litovsk falt 1. August. Den polske hæren forsøkte å stabilisere fronten ved elva Bug, men klarte bare å forsinke Den Røde Armé ei uke. Etter å ha krysset elva Narew 2. August, var den sovjetiske fronten bare 97 km fra Warszawa.

Polske politikere forsøkte nå å sikre landet sitt fred med Moskva for enhver pris, men bolsjevikene nektet, sikre på en total seier.

Faktisk var alle seirene allerede begynt å gå det sovjetiske lederskapet til hodet, og den kommunistiske teoretiker Nikolay Bukharin, skribent for avisen Pravda, ønsket en fremrykning "helt opp til London og Paris."

Etter ordre fra det sovjetiske kommunistpartiet, ble en polsk marionettregjering innsatt.

Denne "regjeringen" hadde svært liten støtte fra den polske befolkningen, og den rekrutterte sine tilhengere hovedsakelig fra rekkene av polske minoriteter, først og fremst jøder. På høyden av den polsk-sovjetiske konflikten, hadde jødene vært utsatt for anti-semittisk vold fra de polske styrkene, som anså jødene for å være en potensiell trussel, og som ofte anklaget jøder for å være med på å organisere den russiske bolsjevismen. Og under slaget om Warszawa internerte den polske regjeringen alle jødiske frivillige, og sendt jødiske frivillige offiserer til en fangeleir. Her ble myten om den polske anti-semittismen skapt; jeg skal senere komme tilbake til at Polen hverken var bedre eller verre enn andre land i Europa på denne tiden, hva anti-semittisme angår.

I Juli 1920 kunngjorde Storbritannias lederskap at landet ville sende store mengder overskuddsmatriell fra krigen til Polen, men regjeringen ble straks truet med generalstreik fra Trades Union Congress, som protesterte sterkt mot all britisk støtte til "Kvite-Polen", og dette sørget for at ingen våpen som var bestemt for Polen forlot britiske havner.

David Lloyd George hadde aldri vært begeistret for støtte til polakkene uansett, og han hadde blitt presset av høyreorienterte regjeringsmedlemmer som Lord Curzon og Winston Churchill til å gi Polen forsyninger.

11. Juli 1920 utstedte likevel regjeringen i Storbritannia et ultimatum til sovjetrusserne.

Ultimatumet kommanderte sovjeterne å stoppe krigshandlingene mot både Polen og den russiske "kvite" armè, og til å akseptere det som senere ble kalt "Curzon-linjen" som en midlertidig grense mot Polen, inntil en permanent grense kunne bli etablert i forhandlinger. Dersom Sovjet nektet, så truet britene med å hjelpe Polen med alle tilgjengelige midler, som i virkeligheten ble begrenset av den interne politiske situasjonen i Storbritannia; sovjeterne gjennomskuet denne bløffen.

Den 17. Juli nektet bolsjevikene, og laget så et mot-tilbud om å forhandle frem en fredsavtale direkte med Polen. Britene svarte da med å true med å kutte av alle pågående forhandlinger om handel, dersom russerne gjennomførte videre offensiver mot Polen. Disse nye truslene ble igjen ignorert av Sovjetunionen, siden det var britene sjøl som ville tape mest på en slik boikott.

6. August 1920 publiserte det britiske Labour Party en pamflett om at britiske arbeidere aldri ville ta del i krigen som Polens allierte, og at fagforeningene ville få blokkert alle forsyninger til de britiske styrker som eventuelt bisto russiske "kvite" styrker i Arkhangelsk.

Franske sosialister, i avisen L'Humanité, erklærte: "Ikke et menneske, ikke en rød øre, ikke et skudd for reaksjonære og kapitalistiske Polen Lenge leve den russiske revolusjonen."

Polen fikk også tilbakeslag på grunn av forsinkelser i leveranser av krigsforsyninger, når arbeidstakere i Tsjekkoslovakia og Tyskland nektet å gi transitt til slike materialer til Polen.

Polens lille naboland Litauen hadde vært i alvorlige konflikter med Polen over byen Vilnius og grenselandet rundt Sejny og Suwałki. Polske forsøk på å ta kontroll over hele nasjonen ved statskupp hadde i tillegg forstyrret deres forhold. De sovjetiske og litauiske myndigheter undertegnet 12. Juli den Sovjet-litauiske traktaten av 1920; denne traktaten anerkjente Vilnius som en del av Litauen. Traktaten inneholdt også en hemmelig klausul som tillot sovjetiske militærstyrker ubegrenset bevegelse innenfor det Sovjet-anerkjente litauiske territorium, under enhver sovjetisk krig med Polen. Denne ulmende konflikten mellom Polen og Litauen kulminerte i den polsk-litauiske krigen i August 1920.

Polske allierte var med andre ord få, for å si det mildt og forsiktig.

Frankrike sender likevel noen militære rådgivere og offiserer til Polens hjelp.

De franske offiserene inkluderte en fremtidig president i Frankrike, Charles de Gaulle; og under krigen vant han Polens høyeste militære dekorasjon, Virtuti Militari.

Ungarn tilbød seg å sende 30 000 kavalerister til unnsetning, men den tsjekkoslovakiske regjeringen nektet å la dem få marsjere gjennom som det som var en demilitarisert sone på grensen etter den tsjekkisk-ungarske krigen, som endte bare noen måneder før.

Dette gjorde ikke Tjekkoslovakia til et populært land i Polen.

Så kom "Mirakelet ved Vistula". Polske kryptografer hadde avslørt de russiske militærkodene, og fikk utnyttet dette fortrinnet til en overraskende militær seier utenfor Warszawa. Polakkene gikk også bort fra statisk krigføring i vestfrontstil, og de tok mobile styrker i bruk med stor effekt.

Kort tid etter slaget ved Warszawa ba bolsjevikene om fred.

På grunn av sine tap i og etter slaget ved Warszawa, tilbød Sovjetunionen nå den polske fredsdelegasjonen betydelige territoriale innrømmelser i det omstridte grenselandet.

Freden i Riga ble undertegnet 18. Mars 1921, og fredsavtalen delte mange omstridte områder i Hviterussland og Ukraina mellom Polen og Russland; hva hviterussere og ukrainere mente om den saken spurte ingen om, såvidt det vites.

Den mobile militærstrategien til polakkene i den polsk-sovjetiske krigen, påvirket Charles de Gaulle. Han og Władysław Sikorski var blandt de få militære offiserer som, basert på deres erfaringer med denne krigen, forutså hvordan den neste ville bli utkjempet.

Den polsk-sovjetiske krigen påvirket også den polske militærdoktrinen, som de neste 20 år ville legge vekt på mobilitet og kavaleri.

Da verden og Hitler-Tyskland brakte sammen i 1939, så var faktisk Polen den eneste nasjonen som møtte Tyskland med den "riktige" doktrinen allerede fra starten.

Og en av de få franske panserstyrkene som bemerket seg i kampene mot Hitler-Tyskland i 1940, den ble faktisk ledet av Charles de Gaulle himself.

Sovjetregjeringen var forøvrig lamslåtte av det uventede og knusende nederlaget.

Det gikk 20 år før bolsjevikene igjen ville sende Den Røde Hær hær utenlands, til å lage "revolusjon" på vegne av lokalbefolkningen i andre nasjoner.

Leon Trotsky (Stalins sterkeste fiende) var på mange vis denne krigens far, og han mistet mye av sin autoritet og popularitet sammen med den seieren som glapp utenfor Warszawa.

Ikke lenge etterpå satt Stalin, som var kjent som skeptisk til krigseventyret, med all makt i Sovjetunionen.

Senere tiders innsikt i de tidligere tiders sovjetiske hemmelige arkiver, avslører for oss at Stalin alltid var en mye mer defensivt orientert leder, enn det vestens lederskap alltid antok.

Stalin lot riktignok aldri en sjangse gå i fra seg til å støtte interne opprør i den kapitalistiske verden, i hele sin regjeringstid, men verdensrevolusjonen var lite i hans tanker.

Stalin konkluderte med at så lenge kapitalistene hadde sine indre stridigheter gående, så fikk Sovjetunionen utvikle seg i fred.

Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land, i motsetning til den marxist-leninistiske teori om at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.

...

Boikott

I dag er det 1. Mai. Internasjonalismens dag. Globalistenes egen julaften.

Og arbeidere som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg skal tale til plebeierne; tale til meg.

Tale mer om viktigheten av DLD perhaps? Eller kanskje tale mer om viktigheten av å konkurranseutsette alt det offentlige, utenom fengselsvesenet da sjølsagt?

Og jeg kjenner bare en dyp indre tretthet.

At 17. Mai skal boikottes er allerede bestemt, og jeg tar likegodt med 1. Mai i det samme rennet.

For jeg er så inderlig lei av brønnpissing og sjølpisking; lei av å krype.

(sukk)

Nordmenn skal krype for det kontinentale europa, som har praktisert renskåret rasistisk imperialisme, og sabotert kvinnefrigjøringen i uminnelige tider.

Nordmenn skal krype for USA, som har begått folkemord, blandt annet på cherokee, og sabotert demokratiet i latin-amerika til fordel for de multinasjonale konsern.

Nordmenn skal krype for den islamske kulturkrets, som har praktisert slaveri aller lengst, og ikke engang vurderer å påbegynne kvinnefrigjøringen.

Nordmenn skal krype for Russland, som alltid har vært aggressivt militaristiske, og der folket drikker seg fra sans og samling i sin fattige elendighet.

Ja finnes der i det hele tatt en kultur vi nordmenn ikke skal krype for?

Selv afrikanerne, som i generasjon etter generasjon klarer å opprettholde en utmattende produksjon av kvinnemishandling og korrupsjon, forventes vi nordmenn å krype for i ærbødig skam.

Det er blitt comme il faut å benekte at vi i det hele tatt har noe som heter den nordiske kulturkrets; selv om det bare det til å studere arkitektur, mote, språk, båtbygging, matlaging og whatever er mer enn nok til å se med egne øyne at dette slett ikke er russisk eller latinsk inspirert kopiering.

Og majoriteten skal dekonstrueres, heter det så fint, hva nå enn dèt skal bety.

Jeg melder meg ut av dette. Jeg vil ikke være med lenger.

Køen foran brønnen (den som skal pisses i) - jeg takker som byr og snur ryggen til.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Sjølforakt er ikke veien til noe positivt.

Jesus sa elsk din neste som deg selv.

Han sa ikke piss i brønnen og stup rett oppi.

Og med tanke på vår nordiske drikkekultur, så har vi nordmenn neppe tatt varig skade av den undervurderte og tildels forhatte pietismen (look to Russia) heller, bare så dèt er nevnt.

Og misforstå meg nå med litt velvilje: Jeg misliker faktisk bitching and whining temmelig åpenlyst, og synes at landet vårt sannelig har nok av både rystede og sjokkerte sjeler.

Både kvite og kulørte klagefanter og sutrekopper er ikke akkurat akutt mangelvare i dette rare men velfungerende sosialdemokratiet, her oppe ved polarsirkelen.

Faktisk har jeg stor sans for en viss professor (Per) sine betraktninger.

Og peremannen er nok mye smartere enn meg, for all del, han er jo professor, men jeg tror likevel at jeg ser èn (1) ting klarere en ham: Jeg tror at den massive brønnpissekampanjen fra lederskapshold i Norge, den kampanjen som alltid retter seg nedover, gjerne retter seg i mot "østkantsfolk" i Oslo, og generelt retter seg i mot mennesker på livets skyggeside, den kampanjen har en klar sammenheng med den tsunami av sutring og irrasjonell misnøye vi erfarer; ta en safari i Dagbladets kommentarfelter.

Det har nemlig noe med makt og avmakt å gjøre.

Det handler om såret stolthet, og det handler om at budbringeren ofte blir "feil" i forhold til budskapet.

Når syrlighetene kommer fra fortapte satirikere i kummen, som meg, later folk til å både ta til seg budskapet, og å reagere med forståelse og vennlighet.

Når derimot en mann som Rimi-Hagen svinger pisken mot grådigheten til arbeiderne, i fra preikestolen i kjerka, da blir det noe som skurrer.

At bloggere som Konrad Kødd harselerer med Norge og nordmenn er greit for de aller fleste.

Men når ministere og andre "store folk" gjør akkurat den samme harseleringen, gjerne på TV eller i radio, eller iallefall i ei avis, og med EU-flagget vaiende bak seg og FN-stillinger i blikket, billedelig talt, så får det hele en mer usmaklig og maktmisbrukende kontonasjon.

Selv little people liker ikke å få big people sine urinpotter tømt nedover nakken.

Og vi får en ekkel smak i munnen av all denne påtvungne støvelslikkingen i lengden.

Spesielt når big people sine hånflir sitter så løst om kjeften som nå.

Som han i Orions Belte sa: Som en frosk i en brønn.

Jaja, kumbaya allesammen; og feir dagen med måte :)

...