Den polsk-sovjetiske krigen (Februar 1919 - Mars 1921)

Den polsk-sovjetiske krigen var en relativt ukjent krig mellom Sovjetunionen og Polen.

Februar 1919 - Mars 1921.

Den 30. Mai 1920 fikk General Aleksei Brusilov publisert (i Pravda) en appell "til alle tidligere offiserer uansett hvor de er", og oppmuntret dem der til å tilgi fortidens klagemål, og å bli med i Den Røde Armè.

Brusilov betraktet det som en patriotisk plikt for alle russiske offiserer å stå sammen med den bolsjevikiske regjeringen, som etter hans oppfatning forsvarte Russland mot fremmede inntrengere; og polakkene og den ukrainske selvstendighetsbevegelsen så naturligvis annerledes på den saken.

På grunn av utilstrekkelige militære styrker, ble Polens 200 kilometer lange front bemannet av en tynn defensiv linje på 120.000 soldater, støttet av 460 kanoner, og uten strategiske reserver.

Denne tilnærmingen med å etablere en befestet forsvarslinje hadde vist seg effektiv på den smale vestfronten; mettet med tropper, maskingevær, og artilleri.

Brukt på Polens brede østlige front, derimot, skulle strategien vise seg mye mindre effektiv.

General Mikhail Tukhachevsky lanserte sin offensiv den 4. Juli, langs Smolensk-Brest-Litovsk aksen, og krysser elvene Auta og Berezina. I tre dager var utfallet av kampene uvisst, men den sovjetiske "numeriske overlegenhet" som det heter på militærspråket, var avgjørende.

Og snart var de polske styrkene i full retrett langs hele fronten.

Sovjetiske styrker gikk fremover med en hastighet på 3 mil om dagen. Brest-Litovsk falt 1. August. Den polske hæren forsøkte å stabilisere fronten ved elva Bug, men klarte bare å forsinke Den Røde Armé ei uke. Etter å ha krysset elva Narew 2. August, var den sovjetiske fronten bare 97 km fra Warszawa.

Polske politikere forsøkte nå å sikre landet sitt fred med Moskva for enhver pris, men bolsjevikene nektet, sikre på en total seier.

Faktisk var alle seirene allerede begynt å gå det sovjetiske lederskapet til hodet, og den kommunistiske teoretiker Nikolay Bukharin, skribent for avisen Pravda, ønsket en fremrykning "helt opp til London og Paris."

Etter ordre fra det sovjetiske kommunistpartiet, ble en polsk marionettregjering innsatt.

Denne "regjeringen" hadde svært liten støtte fra den polske befolkningen, og den rekrutterte sine tilhengere hovedsakelig fra rekkene av polske minoriteter, først og fremst jøder. På høyden av den polsk-sovjetiske konflikten, hadde jødene vært utsatt for anti-semittisk vold fra de polske styrkene, som anså jødene for å være en potensiell trussel, og som ofte anklaget jøder for å være med på å organisere den russiske bolsjevismen. Og under slaget om Warszawa internerte den polske regjeringen alle jødiske frivillige, og sendt jødiske frivillige offiserer til en fangeleir. Her ble myten om den polske anti-semittismen skapt; jeg skal senere komme tilbake til at Polen hverken var bedre eller verre enn andre land i Europa på denne tiden, hva anti-semittisme angår.

I Juli 1920 kunngjorde Storbritannias lederskap at landet ville sende store mengder overskuddsmatriell fra krigen til Polen, men regjeringen ble straks truet med generalstreik fra Trades Union Congress, som protesterte sterkt mot all britisk støtte til "Kvite-Polen", og dette sørget for at ingen våpen som var bestemt for Polen forlot britiske havner.

David Lloyd George hadde aldri vært begeistret for støtte til polakkene uansett, og han hadde blitt presset av høyreorienterte regjeringsmedlemmer som Lord Curzon og Winston Churchill til å gi Polen forsyninger.

11. Juli 1920 utstedte likevel regjeringen i Storbritannia et ultimatum til sovjetrusserne.

Ultimatumet kommanderte sovjeterne å stoppe krigshandlingene mot både Polen og den russiske "kvite" armè, og til å akseptere det som senere ble kalt "Curzon-linjen" som en midlertidig grense mot Polen, inntil en permanent grense kunne bli etablert i forhandlinger. Dersom Sovjet nektet, så truet britene med å hjelpe Polen med alle tilgjengelige midler, som i virkeligheten ble begrenset av den interne politiske situasjonen i Storbritannia; sovjeterne gjennomskuet denne bløffen.

Den 17. Juli nektet bolsjevikene, og laget så et mot-tilbud om å forhandle frem en fredsavtale direkte med Polen. Britene svarte da med å true med å kutte av alle pågående forhandlinger om handel, dersom russerne gjennomførte videre offensiver mot Polen. Disse nye truslene ble igjen ignorert av Sovjetunionen, siden det var britene sjøl som ville tape mest på en slik boikott.

6. August 1920 publiserte det britiske Labour Party en pamflett om at britiske arbeidere aldri ville ta del i krigen som Polens allierte, og at fagforeningene ville få blokkert alle forsyninger til de britiske styrker som eventuelt bisto russiske "kvite" styrker i Arkhangelsk.

Franske sosialister, i avisen L'Humanité, erklærte: "Ikke et menneske, ikke en rød øre, ikke et skudd for reaksjonære og kapitalistiske Polen Lenge leve den russiske revolusjonen."

Polen fikk også tilbakeslag på grunn av forsinkelser i leveranser av krigsforsyninger, når arbeidstakere i Tsjekkoslovakia og Tyskland nektet å gi transitt til slike materialer til Polen.

Polens lille naboland Litauen hadde vært i alvorlige konflikter med Polen over byen Vilnius og grenselandet rundt Sejny og Suwałki. Polske forsøk på å ta kontroll over hele nasjonen ved statskupp hadde i tillegg forstyrret deres forhold. De sovjetiske og litauiske myndigheter undertegnet 12. Juli den Sovjet-litauiske traktaten av 1920; denne traktaten anerkjente Vilnius som en del av Litauen. Traktaten inneholdt også en hemmelig klausul som tillot sovjetiske militærstyrker ubegrenset bevegelse innenfor det Sovjet-anerkjente litauiske territorium, under enhver sovjetisk krig med Polen. Denne ulmende konflikten mellom Polen og Litauen kulminerte i den polsk-litauiske krigen i August 1920.

Polske allierte var med andre ord få, for å si det mildt og forsiktig.

Frankrike sender likevel noen militære rådgivere og offiserer til Polens hjelp.

De franske offiserene inkluderte en fremtidig president i Frankrike, Charles de Gaulle; og under krigen vant han Polens høyeste militære dekorasjon, Virtuti Militari.

Ungarn tilbød seg å sende 30 000 kavalerister til unnsetning, men den tsjekkoslovakiske regjeringen nektet å la dem få marsjere gjennom som det som var en demilitarisert sone på grensen etter den tsjekkisk-ungarske krigen, som endte bare noen måneder før.

Dette gjorde ikke Tjekkoslovakia til et populært land i Polen.

Så kom "Mirakelet ved Vistula". Polske kryptografer hadde avslørt de russiske militærkodene, og fikk utnyttet dette fortrinnet til en overraskende militær seier utenfor Warszawa. Polakkene gikk også bort fra statisk krigføring i vestfrontstil, og de tok mobile styrker i bruk med stor effekt.

Kort tid etter slaget ved Warszawa ba bolsjevikene om fred.

På grunn av sine tap i og etter slaget ved Warszawa, tilbød Sovjetunionen nå den polske fredsdelegasjonen betydelige territoriale innrømmelser i det omstridte grenselandet.

Freden i Riga ble undertegnet 18. Mars 1921, og fredsavtalen delte mange omstridte områder i Hviterussland og Ukraina mellom Polen og Russland; hva hviterussere og ukrainere mente om den saken spurte ingen om, såvidt det vites.

Den mobile militærstrategien til polakkene i den polsk-sovjetiske krigen, påvirket Charles de Gaulle. Han og Władysław Sikorski var blandt de få militære offiserer som, basert på deres erfaringer med denne krigen, forutså hvordan den neste ville bli utkjempet.

Den polsk-sovjetiske krigen påvirket også den polske militærdoktrinen, som de neste 20 år ville legge vekt på mobilitet og kavaleri.

Da verden og Hitler-Tyskland brakte sammen i 1939, så var faktisk Polen den eneste nasjonen som møtte Tyskland med den "riktige" doktrinen allerede fra starten.

Og en av de få franske panserstyrkene som bemerket seg i kampene mot Hitler-Tyskland i 1940, den ble faktisk ledet av Charles de Gaulle himself.

Sovjetregjeringen var forøvrig lamslåtte av det uventede og knusende nederlaget.

Det gikk 20 år før bolsjevikene igjen ville sende Den Røde Hær hær utenlands, til å lage "revolusjon" på vegne av lokalbefolkningen i andre nasjoner.

Leon Trotsky (Stalins sterkeste fiende) var på mange vis denne krigens far, og han mistet mye av sin autoritet og popularitet sammen med den seieren som glapp utenfor Warszawa.

Ikke lenge etterpå satt Stalin, som var kjent som skeptisk til krigseventyret, med all makt i Sovjetunionen.

Senere tiders innsikt i de tidligere tiders sovjetiske hemmelige arkiver, avslører for oss at Stalin alltid var en mye mer defensivt orientert leder, enn det vestens lederskap alltid antok.

Stalin lot riktignok aldri en sjangse gå i fra seg til å støtte interne opprør i den kapitalistiske verden, i hele sin regjeringstid, men verdensrevolusjonen var lite i hans tanker.

Stalin konkluderte med at så lenge kapitalistene hadde sine indre stridigheter gående, så fikk Sovjetunionen utvikle seg i fred.

Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land, i motsetning til den marxist-leninistiske teori om at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.

...