Robbie Williams - There she goes

Hiroshima og Nagasaki

Atombomber anyone?

Dere husker vel fortsatt at de finnes?

All vår norske kamp mot realfagene til tross?

Og dere dør vel alle av spenning etter å høre hva jeg mener om Hiroshima og Nagasaki tenker jeg?

Ikke dèt nei?

Anyway: Her kommer det.

Sosialisme på norsk går ut på å demonisere Israel og USA ved enhver tenkelig og utenkelig anledning; vi fåtallige norske ekte sosialister, vi tenker sjølsagt mer rasjonelt omkring tingene enn som så.

Hiroshima og Nagasaki må alltid, jeg gjentar ALLTID, ses på i sammenheng med Japans tidligere ugjerninger i asia og stillehavet.

Og atombombingen må ses på i lyset av deres planlagte ugjerninger også. Alt annet blir meningsløst.

Hiroshima og Nagasaki må ses i sammenheng med at Japan skulle henrette 168 000 allierte krigsfanger ved en eventuell invasjon av det japanske fastlandet, og at de allierte hadde kjennskap til dette.

Om de allierte brydde seg om skjebnen til japanernes comfort women er uvisst, men japanerne planla å drepe alle dem også når invasjonen var et faktum.

Bare disse menneskene alene, overgår i sitt antall dødstallene ved bombingene.

Var disse fangene mindre verdt enn japanske innbyggere?

Var de mindre uskyldige enn japanske innbyggere?

Det er også velkjent at dødstallene ved en invasjon ville bli svært høye, på begge sider.

Til den som betviler at dødstallene ved en invasjon ville blitt høye vil jeg bare si: Du har rett og slett ikke peiling, og jeg gidder ikke bruke tid på å krangle med deg.

Fakta kan egentlig aldri diskuteres.

Det interessante for meg er altså ikke å sette innbyggerne i det morderiske japanske keiserimperiet i offerrollen, for atombombingen har sine klare formildende omstendigheter.

Jeg vil heller fokusere på hva vi kan lære av Hiroshima og Nagasaki; for det eneste positive med dette grusomme våpenet er avskrekkingseffekten.

En dødbringende effekt som de daværende amerikanske beslutningstakere ikke hadde forutsetninger til å kunne forstå den fulle mørke dybden i, da ordrene ble gitt til bombeslippene.

Vi kan lære svært mye om at skadevirkningene av atomvåpen er hva engelskmennene kaller unimaginable.

Vi kan lære at disse våpnene aldri må ses på som ordinære våpen, som bare er litt kraftigere.

Enhver militærmann eller politiker som flørter åpenlyst med bruken av dem, bør umiddelbart anses som farlig for hele verdens yrende liv, og fjernes med jussens legale midler.

Terrorister som flørter med disse våpnene bør lyses fredløse; altså at ordinær juss ikke gjelder for dem; med utenomrettslige henrettelser som et av flere valg for å uskadeliggjøre deres forsøk på å bringe selve livet på kloden ned i avgrunnen og det evige mørke.

Det vi må forstå er at en atomkrig er kroken på døra.

Det blir ikke noe etterpå; glem "after-the-bomb" filmene.

Atomkrig: Da er det faktisk slutten.

The final countdown.

The end.

The End - The funniest movie is here. Find it

Drømmemamma

Hun viker unna blikket.

Blikket fra mor.

Men mor insisterer.

"Se på meg. Se meg i øynene."

Hun gruer seg.

Vet at spørsmålene kommer.

De spørsmålene som alltid har feil svar.

Svarene som gjør mor sint.

Men først kommer åpningstalen.

Innledningen til angrepet.

"Jeg vet godt at jeg er for utslitt til å være en perfekt mor."

(kunstpause)

"Men må du på død og liv alltid minne meg på det?"

Mor er indignert.

"Du vet like godt som meg at du støvsugde huset på pur faen."

Mor knytter hendene.

"Bare for å sette din egen mor i et dårlig lys."

Hun krymper seg.

"Vil du heller være i fosterhjem?"

"Eller bli narkoman som broren din?"

"Er det dèt det handler om?"

Mor tar til tårene.

Alle barna hennes er jo så utakknemlige.

(det hadde de etter faren)

"Jeg skulle ha tatt abort mens jeg hadde sjangsen."

Hun tenker litt på det mor har sagt, mens mor trekker pusten.

Moren kunne ha rett i det siste der.

Men alt kan repareres.

Hørte hun togfløyta?

Løsningen?

...

.

Patt

.

...

Folk som ikke spiller sjakk vet kanskje ikke hva patt er?

Samme kan det være, men sånn er det.

Jeg finner de "rød-grønne" sitt klassesvik motbydelig, og deres blå-brune hovedmotstandere sin politikk som (om mulig) enda verre.

Kritiserer jeg den sittende regjeringen for godt, så scorer Siv og Erna.

Og ikke kan jeg støtte dem heller; til det er klassesviket altfor grovt.

Spesielt helse-og- miljøsiden gjør meg målløs.

Og SV-segmentet gjør familiehverdagen mye mer hasardiøs enn den trenger å være.

(Det er jo blitt direkte farlig å søke det offentlige om hjelp)

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal få utrykke meg lenger.

Regjeringen er jo verre enn Bondevikingene.

Og jeg likte ikke Bondevikingene.

En sosialist som meg kan jo ikke stemme på høirepartier heller, og alle de norske venstrepartiene har for lenge siden hengitt seg fullstendig til jalla-og-hippiepolitikk, istedet for sosialisme.

Slik jeg ser det.

Kystpartiet valgte sjøl fornekterlinja i klimadebatten på årsmøtet sitt i Sola, og etter det ble det flaut for meg å støtte dem, deres glimrende økonomiske politikk til tross.

Men kan Bjørn Eidsvåg forkaste Jesus (ja han har faktisk det, sier han visstnok i avisene) så kan vel jeg forkaste stoltheten min også.

Det får vel bli Kristelig Folkeparti.

Partiet som jeg aldri har likt, og aldri kommer til å like heller.

Men hva pokker skulle jeg ellers gjøre?

Jeg sitter i skårfeste.

Det er patt.

Ingen redning i sikte.

Og ingen grunn til begeistring.

...

.

Eksodus i Irak

.

På de utenlandske nyhetskanaler er progromene mot kristne i Irak en stor sak, og i går gikk en erkebiskop ut og oppfordret alle kristne til å redde livet mens de kan, og komme seg ut av landet.

Dekningen i Norge var jo som vanlig, altså nada.

Jesu lære slo rot i gamle Babylon 500 år før Muhammed ble født.

Nå er det slutt.

Historieløsheten gir seg mange negative utslag.

...

.

Verdidebatt.no blir renskåret avisblogg

.

...

Mange bloggportaler som i sin tid var gode, de startet opp med mildt anarki.

Nettopp det at portaleierne interesserte seg så minimalt for nettstedet sitt, var det som ga stedet den frihet og dynamikk som kjennetegner riktige steder.

Verdidebatt.no hadde en lovende start, slik Blogging.no og VGB.no også hadde.

Helt til stedene, jeg vil nesten si dessverre, ble litt for populære.

For med populariteten, så ble stedet a force to be reckoned with, og med det kom også ønsket om øket kontroll over stedet.

Det er vel litt tràsig, men sånn må vi jo rekne med.

Verdidebatt.no er nå dessverre blitt submissive housewife for avisa Vårt Land.

I en sånn setting trives ikke klovner, pirater, og trubadurer.

Vi takker for pengene i hatten, og reiser til neste konsert.

...

.

Svimmel av suksess

.

Josef Stalin var en plaget og lidende mann.

Han var mye svimmel; svimmel av suksess.

I helsevesenet er vi lovpålagt å vise empati i forhold til det aller meste her på jord, og for all del: det er jo ekkelt å være svimmel.

Arbeiderpartiet i Norge har det på et liknende vis.

Det er ikke greit når vi er så typisk gode at vi nesten dør.

Vi mobiliserer litt utkommandert empati, der også.

(skulle bare mangle)

Fra tid til annen fremmes forslag i Arbeiderpartiet om å innføre statskalifatet; eller overdriver jeg nå?

Ja statlig opplæring av imamene iallefall.

Statsansatte som Evan Gelius (en framtidig biskop) skal kalibrere muslimene litt mer på geledd med statskristne, sånn at de kanskje blir statsmuslimer?

Det Norske Kalifat?

Hvem blir Kalifen?

Meg?

Nei jeg er nok for dum til å forstå dette her.

Så dum at det sikkert kommer et lovforslag mot det snart.

For jeg er også svimmel iblandt.

Og mest når jeg drikker

.