Patt

.

...

Folk som ikke spiller sjakk vet kanskje ikke hva patt er?

Samme kan det være, men sånn er det.

Jeg finner de "rød-grønne" sitt klassesvik motbydelig, og deres blå-brune hovedmotstandere sin politikk som (om mulig) enda verre.

Kritiserer jeg den sittende regjeringen for godt, så scorer Siv og Erna.

Og ikke kan jeg støtte dem heller; til det er klassesviket altfor grovt.

Spesielt helse-og- miljøsiden gjør meg målløs.

Og SV-segmentet gjør familiehverdagen mye mer hasardiøs enn den trenger å være.

(Det er jo blitt direkte farlig å søke det offentlige om hjelp)

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal få utrykke meg lenger.

Regjeringen er jo verre enn Bondevikingene.

Og jeg likte ikke Bondevikingene.

En sosialist som meg kan jo ikke stemme på høirepartier heller, og alle de norske venstrepartiene har for lenge siden hengitt seg fullstendig til jalla-og-hippiepolitikk, istedet for sosialisme.

Slik jeg ser det.

Kystpartiet valgte sjøl fornekterlinja i klimadebatten på årsmøtet sitt i Sola, og etter det ble det flaut for meg å støtte dem, deres glimrende økonomiske politikk til tross.

Men kan Bjørn Eidsvåg forkaste Jesus (ja han har faktisk det, sier han visstnok i avisene) så kan vel jeg forkaste stoltheten min også.

Det får vel bli Kristelig Folkeparti.

Partiet som jeg aldri har likt, og aldri kommer til å like heller.

Men hva pokker skulle jeg ellers gjøre?

Jeg sitter i skårfeste.

Det er patt.

Ingen redning i sikte.

Og ingen grunn til begeistring.

...

.