Anders Behring Breivik

.

22/7

22. Juli er en dato som betyr så mye for så mange.

Og det meste går i moll.

Slik har det vært siden ifjor.

Slik vil det være i uminnelige tider fremover.

Jeg kan ikke si annet enn at en liten bit døde inni meg denne grusomme dagen.

Tanker omkring døden er ikke ukjent for meg, men jeg har alderen og livserfaringen til det.

Å slippe tanker om døden burde vært ungdommens privilegium.

Slik gikk det ikke.

Hva gjorde vi?

Vi forsøkte å trøste.

Med vekt på forsøkte.

Hvordan trøster vi for det utenkelige?

Jeg kan ikke gi svar.

Jeg vil bruke min kjære hund som allegori en siste gang.

15 år gammel fikk den stolte og livskraftige kongepuddelen slag, og tilfeldighetene ville det slik at nettopp 22. Juli ble dagen da det skjedde.

Å leve i en invalid tilstand er ikke noe liv for en hund, og det som måtte gjøres ble gjordt.

Med all respekt for alle dem som sørger på denne dagen, så valgte jeg å hjelpe min gamle venn til fred.

Det ble ingen seremonideltakelser på meg og min familie.

Kongepuddelen Frøya fikk en siste tur i friluft, slik den jo elsket, sammen med alle i flokken sin.

Vi var innom stranda og skogen, og gressslettene.

Så gikk turen til dyrlegen.

Jeg har forståelse for dem som velger hagla.

Det går fort, og det kan gjøres på et kjent og trygt sted for hunden.

Men mange steder, som der Frøya hørte hjemme, ville skuddløsning vært utenkelig.

Og jeg ønsket ikke et skremmende smell til å være det siste min hund hører i dette livet.

Frøya hatet alltid raketter og smelling.

Intenst.

Omgitt av sin flokk sovnet dyret fredelig inn, etter et langt og rikt hundeliv, og uten å forstå hva som skulle skje på forhånd.

Uten smerter og uten angst, bare en mild søvnighet, med tryggheten fra flokken, som klappet den inn i søvnen.

Alt sammen ble helt riktig.

Jeg har mine 15 år i eldreomsorgen.

Mange mennesker får en mindre verdig og trygg død enn Frøya.

Slikt er trist å tenke på.

Når det kommer til det som skjedde 22. Juli mangler jeg forsatt ordene.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.

Salig er den som ikke har noe å si, og som heller ikke gjør det.

***

SIAN

Redd Norge 

Join 

SIAN

Vi remjer i grinda

Bare en siste halloi: Les Tou-maen )))

Vi eksisterer ikke lenger

Det moderate Norge har ikke eksistert siden 2009 - Jeg forstår det nå

...

Hakekorstoget

...

Vi skriver 2011 og vet fint lite om hvordan verden vil se ut i 2045.

Og folk visste like fint lite i 1911 om hvordan verden skulle se ut i 1945.

Vi som sitter på fasiten kan jo trygt slå fast at temmelig mange av dem som levde den gangen hadde fint lite å glede seg til.

Vi skal jo helst være betatt i positiv tenkning, slik at vi ikke bukker under som Bjørneboe, men fremtiden er i 1911 et sorgens kapittel.

Alt det verste i menneskehetens historie står da ennå foran oss, selv om vi ikke akkurat har bagateller bak oss heller.

Storbritannia tronet i 1911 øverst på pallen når det kommer til folkemord.

Ikke Tyskland. Ikke Russland. Ikke engang USA.

Storbritannia hadde utryddet 100% av en helt egen rase; tasmanerne.

Every single one of them. Exterminated. To the very last individual.

Ingen nasjon har siden oppnådd 100% utryddelse.

Storbritannia holder fortsatt denne tungsinnede rekorden.

Og ikke lenge etter at det britiske imperiet slik hadde tilintetgjordt sin menneskelighet for egen hånd, så begynte en kjede av begivenheter som skulle bringe imperiet på historiens skraphaug.

Dette mønsteret har gjentatt seg med alle imperier som har drevet med selvdehumanisering.

Og ingen imperier ble mer dehumanisert, og raskere utradert, enn det imperiet som blitzkriget for hakekorset.

Historien om fremveksten av nazismen er velkjent, og godt fortalt av flinke folk.

En liten bisarr operetteklovn blir etterhvert verdens mektigste mann, i et rasistisk imperium som balanserer på kanten av verdensherredømme. Men det nazistiske imperiet blir akkurat like kortlivet som det blir ondartet.

Stalins sykdomsvelde varer noe lenger enn Hitlers variant, men også stalinismen blir kortlivet; hovedpersonens frenetiske dreping bidrar til dette.

Det amerikanske imperiet har utlevd det stalinistiske allerede, men britenes imperium overgår fortsatt det amerikanske i levealder.

Så var da heller aldri det britiske imperiet like malignt som det amerikanske er.

Uten at dèt skal tolkes som en episk hyllest til Storbritannia.

Sjefsnarren som førte "tusenårsriket" i avgrunnen var en gang en intetsigende skrikhals. En sint liten lemur som ledet patetiske slagsmål i ølhaller, og kalte dette for kuppforsøk. Doffen skrev også ei bok, som han kalte for "Min Kamp". Og der tilkjennega han sine politiske planer på forhånd, og senere fulgte Hitler oppskriften sin så godt han bare klarte.

Helt etter oppskriften gikk det dog ikke for Hitler. Storbritannia og Polen hadde opprinnelig blitt tildelt roller i Adolfen sitt lille teater, men begge nekter å spille de rollene som hadde blitt tildelt dem. Hitler ble derfor nødt til å improvisere i første akt, og han fikk overtalt Sovjetunionen til å inngå en ikke-angrepspakt. Med denne absurde pakten som ryggdekning begynte nazistene på det lange hakekorstoget, som til slutt la Europa i ruin.

Hakekorstoget gikk først ut over Polen. Adolf Hitler og nazistene var nemlig overbevist om at Polen generelt og Warszawa spesielt var arnestedet for kommunistiske verdenskonspirasjoner, som igjen ble dirigert av jødene i Moskva. Slike idèer av paranoid art ser vi gjerne i miljøer som nyter metamfetamin og liknende oppkvikkende stimuli. Og nazistene hadde en usedvanlig sterk preferanse for energiboozters av narkoman type.

Veien fra 1911 til 1945 var aldri skrevet i stein på forhånd. En rekke av uheldige faktorer i fortiden gjør at vi i dag har den bedrøvelige historien vi har. Metamfetamin, rasistisk kvasi-vitenskap og økonomisk depresjon. Til slutt krig. Men det hadde aldri behøvd å gå slik. Greit å huske når vi skal diskutere krig og fred og politikk og sånn i samtiden. Historien har iblandt gjentatt seg, men ikke alltid, heldigvis.

Vi har vår samtid, og Adolf Hitler hadde sin. Den generasjonen gikk sin vei, og vi må velge vår. Vi har alltid et valg. Det er alltid håp. Men etterhvert var håpet så nedslitt i et utsultet og ydmyket mellomkrigstyskland, at teutonias håp ble knyttet til hakekorset; dette ble menneskehetens store sorg og elendighet. Mens krigen i 1914 stort sett var en europakrig, så forplantet den i 1939 seg over hele verden. Som en global tsunami av sult, sykdom, kriminalitet og død. Vi kan argumentere for at den globale ildstormen egentlig startet da Japan gikk til angrep på Kina også. Og at samtiden bare ikke helt registrerte det. Men det får så være.

Da den store verdenskrigen var over, var Hitlers imperium borte. Også Stalins imperium var diskredittert blandt sine egne, og overlevde ikke hovedpersonens bortgang. De vesteuropeiske imperiene var bare skygger av seg selv, og gikk i oppløsning bit for bit, i mangel på styrke og utholdenhet. Verden ble endret for alltid.

Hakekorstoget mislykkes i alle målsetninger som nazismen hadde. Både kommunismen og markedsliberalismen ble styrket etter verdenskrigen, og begge ideologiene var nazismens konkurrenter. Og jødene, som nazistene hatet aller mest, klarte de aldri å utrydde. Selv om verden skal vite at de sannelig prøvde. Og den ariske rasen, som nazistene selv mente å ivareta interessene til, mistet sin lukrative posisjon som verdens administrative ledelse for all fremtid.

Adolf Hitler var ikke mye til businessmann.

Selv om killerinstinktet definitivt ikke manglet.

...

Fredløs (Elin Brodin 2011)

...

Boka omhandler de nye folkevandringene og fremmedfrykten som følger med.

Debattboka tar utgangspunkt i Norge spesielt, men toucher borti verden generelt også.

Fokuset står på hvordan vi kan finne løsninger i fellesskap, og boka er velsignet fri for den obligatoriske sjølpiskingen, som har ødelagt for konstruktiv debatt og problemløsning så mang en gang i norsk offentlighet.

Med klimaendringene og peak-oil som bakteppe, så tror gulebloggens redaktør at problemstillingene som tas opp i boka vil øke radikalt i aktualitet med årene.

Gulebloggens redaktør ble ikke skapt i Guds billede for å være enig med Elin Brodin i ett og alt, men boka har mange kloke og gode konklusjoner.

Og boka har enda flere av de kloke og gode observasjoner, der de påfølgende konklusjoner er av mer moderat kvalitet.

Men til å være ei debattbok, som i sakens natur alltid vil bli gitt ut under tidspress, så er boka imponerende fri for direkte dumme og dårlige konklusjoner.

Gulebloggen fremhever 3 konklusjoner

• Ytringsfriheten er en prinsipiell rett som skal sikre adgangen til å drive systemkritikk av strukturelle problemer. I Norge hindres vi ikke fysisk av statsmakten i å gjøre dette, men vi opplever sensur, motarbeidelse og latterliggjøring på ulike subtile måter.
• Helse-og-sosialvesenet er en arena for utøvelse av makt. Norge ligger på verdenstoppen i tvangsinngrep fra psykiatri og barnevern, og dem som sitter fast i systemet har ingen stemme i offentligheten.
• Ytringsfrihet har ingen verdi der ingen lytter, og makthaverne finner det nyttig med mange støysendere.

Hvis De synes sult og krig er viktige tema, og at vi bør hjelpe mennesker som plages med dette, så anbefales boka.

Dersom De ikke synes at sult og krig er mye å bråke med, så anbefaler jeg Dem å lese Leningrad av Michael Jones i stedet.

Skulle De være så ignorant at De heller ikke synes folkemord gir verdig grunn til å innta flyktningestatus, så anbefales Auschwitz av Laurence Rees.

...

Nils Klim (Ludvig Holberg 1741)

...

Boka er hva vi kan kalle satirisk fantasy.

Formen er kvasi-dokumentar (mockumentary)

Boka ble selvfølgelig forbudt i pietismens skandinavia, og måtte trykkes i Tyskland.

Innholdet:

Nils Klim har mange ambisjoner, men smått med penger.

Han reiser til Mare minne hullet i Rothaugen ved Fløyen, ei grotte utenfor Bergen.

Der vil han gjøre seg kjent som grotteforsker, men istedet slites tauet i to.

Istedet for å slå seg ihjel, så viser det seg at jorda er hul innvendig, med et indre verdensrom.

Den gode mann går så i bane rundt ei planet inne i planeten; Nazar.

Etter landingen finner Nilsemannen ut at planeten er befolket med kloke trær, som minner mistenkelig mye om Tolkiens snakkende og menneskeliknende trær.

Trærne kaller ham for Scabba, og setter ham til å være hoffløpegutt; dette er den ambisiøse akademikeren ikke riktig fornøyd med.

Klims ambisjoner bringer ham etterhvert opp i problemer, og han blir først dødsdømt, siden heller landsforvist til firmamentet, som er vrangsiden av den hule jordkloden.

På firmamentet regjerer apene, som minner oss mest om apene i Planet of the apes, bare mye mer umodne og impulsive.

I denne lettsindige settingen blomstrer Klim og gjør stor suksess som parykkmaker, men også her ender det til slutt med ulykke for ham, og han blir galleislave.

I det galleien forliser og bare Klim overlever, tas han hånd om av en stamme som består av svært primitive mennesker.

Men Klim ser potensialet, og han blir til slutt en svært mektig keiser.

Nils Klim er i starten en god keiser, men han korrumperes av makten.

Til slutt blir tyrannen Klim avsatt, og under rømningen faller han igjen ned i et hull, og havner da utenfor Bergen igjen.

Som i all god satire er innholdet i historien bare en unnskyldning for å drive harselas med samtiden.

Men overraskende mange av Holbergs observasjoner, er fremdeles aktuelle i dag.

Den beste delen er når Klim som keiser leser de hemmelige skriftene fra oppdagelsesreisende i Europa; dette er festelig lesning.

Holberg harselerer også mye med dem som bruker semantikk for semantikkens egen skyld, og de kloke trærne bruker like godt offentlig debatt som en slags wrestling i retorikk; og man vedder penger på hvem som blir vinneren.

Ingen bryr seg om hvem som har rett eller feil, bare de vinner diskusjonene.

Og blir debattantene for for slappe, så blir de øset opp av folk på sidelinja.

...

Warszawa

...

Mange tror at kommunistforfølgelser er en eldgammel europeisk skikk, mens vi som har levd ei stund, og fått anledning til å lese de bøker som vi har lyst til å lese, ofte ser annerledes på den biten.

Inntil Sir Churchills berømte "jernteppe-tale" var kommunister å finne i høye og betrodde stillinger i Europa og USA, både i statsforvaltning og militære; og såvidt meg bekjent så var ikke forekomsten av landsforræderi mer utstrakt blandt oss venstrefolk, enn blandt de som sverget til høyrekrefter og pengemaktens innebyggede fortreffelighet.

«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»

Slik talte Churchill, og etterpå ble stemningen angstbitersk og hatsk.

Europèerne begynte nå å se på sine egne landsmenn som femtekolonister, dersom de stilte spørsmål ved en politikk som tok sikte på å gjenskape de samfunnstilstandene som er beskrevet så levende i bøkene til Charles Dickens og Alexander Kielland.

Men altså: Før dette var kommunister ansett som normale folk som kunne få betrodde stillinger i Europa, og der finnes ikke bevis på at kommunister var mer disponerte for landsforræderi enn høiremænder, fascister og sosialdemokrater i hine hårde

Men en kommunist ville selvfølgelig også i gamledager være mer positivt innstillet til Sovjetunionens gjøren og laden enn en høiremand eller en fascist, eller for den del en sosialdemokrat.

Dette er selvfølgelig, fordi at en kommunist i utgangspunktet ikke ser på kommunisme som djevelens verk og ren ondskap, men heller ser på kommunismen som en økonomisk og politisk samfunnsmodell, som vil gi vanlige folk et bedre liv.

Med mange kommunister i betrodde og mektige stillinger, så ble selvsagt kommunisters syn på saker og ting mer fremtredende i det offentlige før i tiden, enn det vi ser etter jernteppe-talen og de utrenskingene og heksejaktene som fulgte.

Da kommunisthatet var på det varmeste, så var det tilogmed ansett som suspekt å være fagforeningsmedlem i høirekretser.

Og kommunistene bar virkelig nag til Polen, det kan det ikke herske noen tvil om.

Svært få nasjoner har blitt tildelt så mye negativ kommunistisk propaganda, oppkast og hat, som Polen.

Polen ble tildelt mye urettmessig kommunistisk tyn i den tiden som gikk i fra krigen mot Sovjetunionen, frem til krigen mot Hitler-Tyskland.

Men av Stalins mange gjerninger var vel dette med å sverte Polen et av de minst alvorlige overgrepene.

Det frie Polen som sådan var et jordbruksland, der motoriseringen var i sin spede begynnelse.

Hesten og jernbanen dannet hovedgrunnlaget for transport i Polen, ikke bilene; og slik var det også i Norge, bortsett fra at fjordabåtene av geografiske grunner var mer utbredte her til lands.

Men Warszawa var ikke noe bondeland; den polske hovedstaden var en verdensmetropol.

Samtiden lot til å oppfatte denne tidens Warszawa som en by med en særegen multi-kulturell stemning.

Denne oppfatningen av Warszawa avspeiler seg i fortidens kunst og kulturliv, og stort mer kan ikke vi som lever i dag vite om dette.

Akkurat slik som folk som lever om 100 år ikke kan vite noe sikkert om nåtidens oppfatning av byer som New York, som også skal ha en spesiell stemning og dynamikk.

Warszawa var en multi-kulturell storby, det kan det ikke herske tvil om.

Man førte nemlig statistikk og foretok folketellinger før i tiden også.

Ikke multi-kulturell i den klamme nåtidsnorske betydningen av ordet, men i den betydningen at mange forskjellige kulturer levde side om side i fred i byen, med likhet for loven, og der de ulike gruppene putlet på med sitt.

Alt dette ble siden sprengt i filler av Hitlers armèer, sammen med den byen som huset dem alle.

Byen ble deretter gjenreist på ruinene, men mesteparten av de menneskene som levde der var borte.

Og den særegne multi-kulturelle stemningen er aldri siden blitt sett.

.

Telefon fra Hareide til Gulebloggen

Kan De tenke Dem å begynne å holde med et annet parti?

Det ville være mest rettferdig om noen andre måtte ha Dem med på laget i tiden fremover.

...

Kvinnekampen

Redaktøren (meg) husker en episode fra Bø Ungdomsskole, der ei storvokst bølle slo halv ihjel en liten spjæling.

Spjælingen lå der i fosterstilling, mens slag og spark haglet over han.

I ettertid ble denne episoden omtalt som en slosskamp, av både elever og lærere, selv om spjælingen ikke på noe tidspunkt gjorde det minste tegn til å engang ha påtenkt å forsvare seg.

I mine øyne fikk spjælingen definitivt skambank av ei bølle, men noen slosskamp var det ikke.

Akkurat som tortur og henrettelser ikke er synonymt med et slag i en krig.

Kanskje det er derfor kriminalpolitikken i Norge er så rar?

Folk ser bare ikke på samme vis?

Nåja, bare en digresjon det hele.

Det redaktøren (jeg) egentlig lurte på i dag (kjør hemningsløs debatt) er hvem de svina som kjempet i mot kvinnefrigjøringen var?

Redaktøren fikk liksom aldri med seg hvem som kjempet i mot, for han var så liten den gangen det skjedde, og dessuten bosatt i provinsen.

I enhver kamp har vi jo minst to parter som deltar.

Alt redaktøren har registrert er ettpar av rollefigurene til Nils Ole Oftebro (altså rollefigurene og ikke skuespilleren sjøl) - men hvilke betydningsfulle personer kjempet i virkelighetens verden?

Noen må det vel ha vært? Navn anyone?

Hvem var de svina?

La oss gjelle dem med en sløv og rusten dolk.

...

Rus Vs. Alzheimer

...

Helsevesenet har to store utfordringer, alzheimer og rusbruk.

Alzheimer er en form for aldersdemens, som det ikke er mulig å "slutte med".

Ingen kan "slutte med å være så demente" folkens (bombe?)

Jeg (redaktøren) vet ikke helt hvordan det har gått til (antageligvis gradvis, med ansvarspulverisering innbygget, men jeg er ikke helt sikker på dette) - MEN - det later til at "man" synes helsevesenet skal få folk til å redusere sin rusbruk, gjerne til et nivå der de er gagns mennesker i samfunnet.

Bare det at "man" tas i bruk, tilogmed i en blogg, istedet for tydelige navngitte kommandanter og lederskap, tyder vel på at en smule ansvarspulverisering har avstedkommet her.

Men redaktøren og staben (meg alle sammen) kan selvsagt ha gått glipp av noe i myndighetenes uovervinnelige og tungt fordøyelige dokumentproduksjon.

Vel prioritering handler om å velge noe, foran noe annet.

Og jeg mener at det å gi omsorg og pleie til alzheimer-pasienter må prioriteres av helsevesenet.

Prioriteres over det å gi rusbrukere en tildels uønsket behandling for rusbruk.

Ikke nedlegge rusomsorgen, men prioritere eldreomsorgen.

Dette følger av moralske grunner.

Det ville være umoralsk i forhold til alle pasienter med alzheimers demens å la dem gå i hundene.

Spesielt dersom dette skjedde fordi at helsevesenet heller prioriterte å løpe i kvite frakker etter rusbrukere, som for det aller meste ikke ønsker noen hjelp uansett.

You cant save them all, faktisk.

Eldrebølgen er ikke et påfunn for å ødelegge den positive stemningen, fra gulebloggens side.

Eldrebølgen er demografi, ren og ekte, upolitisk vitenskap.

Virkeligheten er slik virkeligheten er.

Fakta kan egentlig ikke diskuteres.

Men jeg spør likevel: Finnes eldrebølgen?

...

Bjørneboe/Preus

Mad Men

Mad Men er en TV-serie (YO) der handlingen er hentet fra marketing, i fra 1960-tallets rasistiske og sexistiske USA.

Såvidt jeg kan bedømme det, så gir denne serien et realistisk bilde av holdninger og føringer i middelklasse-USA tidlig på 1960-tallet.

Det slår meg videre som åpenbart at denne serien også gir en perfekt gjengivelse av verdensbildet til Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Dette er nemlig nøyaktig slik disse to partiene ser for seg at Norge anno 2011 ser ut; vi nordmenn er slik som i denne serien: vi er rasistiske og sexistiske (men heldigvis er alle utlendingene veldig mye bedre enn oss, så derfor må vi få mest mulig av dem inn i landet, og slik få bukt med både rasismen og sexismen)

Forstår vi dette, så forstår vi også hvorfor ting og tang i Norge ser ut slik som det gjør.

Vi forsøker å finne veien fram i Jotunheimen med et bykart over New York.

Og bykartet er dessuten 50 år gammelt.

Sekstiåtterne har et demografisk overtak i Norge, og dersom du skal gjøre politisk karriere her til lands, så må du lire av deg sånne ting som sekstiåtterne liker å høre på.

Et demografisk overtak betyr samtidig et demokratisk overtak; sånn er det bare.

Flertallet styrer politikken.

Storparten av Norges progressive krefter (venstresiden) sitter altså ikke bare fast i ei hengemyr i USA, men vi har stått der i myra og jodlet siden 1968.

Og absolutely nothing tyder på at vi har tenkt å gi oss i veg videre ennå.

Og samtidig som vi nordmenn er verdens fæleste møkkamennesker (iallefall de kvite heterofile arbeidende mennene) så skal vi samtidig i dobbelthetens tåkeheim redde hele verden gjennom både samtaleterapi og bombekampanjer, og vi skal redde miljøet med økt oljeproduksjon og høye strømpriser for de fattige.

Store ting forventes av akkurat det samme bittelille landet som man ikke kan få kritisert hardt nok.

Fortsatt noen som lurer på hvorfor venstresidens klarttenkende mennesker drikker så mye?

Hva skal vi med fiender, med slike venner?

Anyway: Kumbaya og skål. Hasta la victoria siempre.

...

Den polsk-sovjetiske krigen (Februar 1919 - Mars 1921)

Den polsk-sovjetiske krigen var en relativt ukjent krig mellom Sovjetunionen og Polen.

Februar 1919 - Mars 1921.

Den 30. Mai 1920 fikk General Aleksei Brusilov publisert (i Pravda) en appell "til alle tidligere offiserer uansett hvor de er", og oppmuntret dem der til å tilgi fortidens klagemål, og å bli med i Den Røde Armè.

Brusilov betraktet det som en patriotisk plikt for alle russiske offiserer å stå sammen med den bolsjevikiske regjeringen, som etter hans oppfatning forsvarte Russland mot fremmede inntrengere; og polakkene og den ukrainske selvstendighetsbevegelsen så naturligvis annerledes på den saken.

På grunn av utilstrekkelige militære styrker, ble Polens 200 kilometer lange front bemannet av en tynn defensiv linje på 120.000 soldater, støttet av 460 kanoner, og uten strategiske reserver.

Denne tilnærmingen med å etablere en befestet forsvarslinje hadde vist seg effektiv på den smale vestfronten; mettet med tropper, maskingevær, og artilleri.

Brukt på Polens brede østlige front, derimot, skulle strategien vise seg mye mindre effektiv.

General Mikhail Tukhachevsky lanserte sin offensiv den 4. Juli, langs Smolensk-Brest-Litovsk aksen, og krysser elvene Auta og Berezina. I tre dager var utfallet av kampene uvisst, men den sovjetiske "numeriske overlegenhet" som det heter på militærspråket, var avgjørende.

Og snart var de polske styrkene i full retrett langs hele fronten.

Sovjetiske styrker gikk fremover med en hastighet på 3 mil om dagen. Brest-Litovsk falt 1. August. Den polske hæren forsøkte å stabilisere fronten ved elva Bug, men klarte bare å forsinke Den Røde Armé ei uke. Etter å ha krysset elva Narew 2. August, var den sovjetiske fronten bare 97 km fra Warszawa.

Polske politikere forsøkte nå å sikre landet sitt fred med Moskva for enhver pris, men bolsjevikene nektet, sikre på en total seier.

Faktisk var alle seirene allerede begynt å gå det sovjetiske lederskapet til hodet, og den kommunistiske teoretiker Nikolay Bukharin, skribent for avisen Pravda, ønsket en fremrykning "helt opp til London og Paris."

Etter ordre fra det sovjetiske kommunistpartiet, ble en polsk marionettregjering innsatt.

Denne "regjeringen" hadde svært liten støtte fra den polske befolkningen, og den rekrutterte sine tilhengere hovedsakelig fra rekkene av polske minoriteter, først og fremst jøder. På høyden av den polsk-sovjetiske konflikten, hadde jødene vært utsatt for anti-semittisk vold fra de polske styrkene, som anså jødene for å være en potensiell trussel, og som ofte anklaget jøder for å være med på å organisere den russiske bolsjevismen. Og under slaget om Warszawa internerte den polske regjeringen alle jødiske frivillige, og sendt jødiske frivillige offiserer til en fangeleir. Her ble myten om den polske anti-semittismen skapt; jeg skal senere komme tilbake til at Polen hverken var bedre eller verre enn andre land i Europa på denne tiden, hva anti-semittisme angår.

I Juli 1920 kunngjorde Storbritannias lederskap at landet ville sende store mengder overskuddsmatriell fra krigen til Polen, men regjeringen ble straks truet med generalstreik fra Trades Union Congress, som protesterte sterkt mot all britisk støtte til "Kvite-Polen", og dette sørget for at ingen våpen som var bestemt for Polen forlot britiske havner.

David Lloyd George hadde aldri vært begeistret for støtte til polakkene uansett, og han hadde blitt presset av høyreorienterte regjeringsmedlemmer som Lord Curzon og Winston Churchill til å gi Polen forsyninger.

11. Juli 1920 utstedte likevel regjeringen i Storbritannia et ultimatum til sovjetrusserne.

Ultimatumet kommanderte sovjeterne å stoppe krigshandlingene mot både Polen og den russiske "kvite" armè, og til å akseptere det som senere ble kalt "Curzon-linjen" som en midlertidig grense mot Polen, inntil en permanent grense kunne bli etablert i forhandlinger. Dersom Sovjet nektet, så truet britene med å hjelpe Polen med alle tilgjengelige midler, som i virkeligheten ble begrenset av den interne politiske situasjonen i Storbritannia; sovjeterne gjennomskuet denne bløffen.

Den 17. Juli nektet bolsjevikene, og laget så et mot-tilbud om å forhandle frem en fredsavtale direkte med Polen. Britene svarte da med å true med å kutte av alle pågående forhandlinger om handel, dersom russerne gjennomførte videre offensiver mot Polen. Disse nye truslene ble igjen ignorert av Sovjetunionen, siden det var britene sjøl som ville tape mest på en slik boikott.

6. August 1920 publiserte det britiske Labour Party en pamflett om at britiske arbeidere aldri ville ta del i krigen som Polens allierte, og at fagforeningene ville få blokkert alle forsyninger til de britiske styrker som eventuelt bisto russiske "kvite" styrker i Arkhangelsk.

Franske sosialister, i avisen L'Humanité, erklærte: "Ikke et menneske, ikke en rød øre, ikke et skudd for reaksjonære og kapitalistiske Polen Lenge leve den russiske revolusjonen."

Polen fikk også tilbakeslag på grunn av forsinkelser i leveranser av krigsforsyninger, når arbeidstakere i Tsjekkoslovakia og Tyskland nektet å gi transitt til slike materialer til Polen.

Polens lille naboland Litauen hadde vært i alvorlige konflikter med Polen over byen Vilnius og grenselandet rundt Sejny og Suwałki. Polske forsøk på å ta kontroll over hele nasjonen ved statskupp hadde i tillegg forstyrret deres forhold. De sovjetiske og litauiske myndigheter undertegnet 12. Juli den Sovjet-litauiske traktaten av 1920; denne traktaten anerkjente Vilnius som en del av Litauen. Traktaten inneholdt også en hemmelig klausul som tillot sovjetiske militærstyrker ubegrenset bevegelse innenfor det Sovjet-anerkjente litauiske territorium, under enhver sovjetisk krig med Polen. Denne ulmende konflikten mellom Polen og Litauen kulminerte i den polsk-litauiske krigen i August 1920.

Polske allierte var med andre ord få, for å si det mildt og forsiktig.

Frankrike sender likevel noen militære rådgivere og offiserer til Polens hjelp.

De franske offiserene inkluderte en fremtidig president i Frankrike, Charles de Gaulle; og under krigen vant han Polens høyeste militære dekorasjon, Virtuti Militari.

Ungarn tilbød seg å sende 30 000 kavalerister til unnsetning, men den tsjekkoslovakiske regjeringen nektet å la dem få marsjere gjennom som det som var en demilitarisert sone på grensen etter den tsjekkisk-ungarske krigen, som endte bare noen måneder før.

Dette gjorde ikke Tjekkoslovakia til et populært land i Polen.

Så kom "Mirakelet ved Vistula". Polske kryptografer hadde avslørt de russiske militærkodene, og fikk utnyttet dette fortrinnet til en overraskende militær seier utenfor Warszawa. Polakkene gikk også bort fra statisk krigføring i vestfrontstil, og de tok mobile styrker i bruk med stor effekt.

Kort tid etter slaget ved Warszawa ba bolsjevikene om fred.

På grunn av sine tap i og etter slaget ved Warszawa, tilbød Sovjetunionen nå den polske fredsdelegasjonen betydelige territoriale innrømmelser i det omstridte grenselandet.

Freden i Riga ble undertegnet 18. Mars 1921, og fredsavtalen delte mange omstridte områder i Hviterussland og Ukraina mellom Polen og Russland; hva hviterussere og ukrainere mente om den saken spurte ingen om, såvidt det vites.

Den mobile militærstrategien til polakkene i den polsk-sovjetiske krigen, påvirket Charles de Gaulle. Han og Władysław Sikorski var blandt de få militære offiserer som, basert på deres erfaringer med denne krigen, forutså hvordan den neste ville bli utkjempet.

Den polsk-sovjetiske krigen påvirket også den polske militærdoktrinen, som de neste 20 år ville legge vekt på mobilitet og kavaleri.

Da verden og Hitler-Tyskland brakte sammen i 1939, så var faktisk Polen den eneste nasjonen som møtte Tyskland med den "riktige" doktrinen allerede fra starten.

Og en av de få franske panserstyrkene som bemerket seg i kampene mot Hitler-Tyskland i 1940, den ble faktisk ledet av Charles de Gaulle himself.

Sovjetregjeringen var forøvrig lamslåtte av det uventede og knusende nederlaget.

Det gikk 20 år før bolsjevikene igjen ville sende Den Røde Hær hær utenlands, til å lage "revolusjon" på vegne av lokalbefolkningen i andre nasjoner.

Leon Trotsky (Stalins sterkeste fiende) var på mange vis denne krigens far, og han mistet mye av sin autoritet og popularitet sammen med den seieren som glapp utenfor Warszawa.

Ikke lenge etterpå satt Stalin, som var kjent som skeptisk til krigseventyret, med all makt i Sovjetunionen.

Senere tiders innsikt i de tidligere tiders sovjetiske hemmelige arkiver, avslører for oss at Stalin alltid var en mye mer defensivt orientert leder, enn det vestens lederskap alltid antok.

Stalin lot riktignok aldri en sjangse gå i fra seg til å støtte interne opprør i den kapitalistiske verden, i hele sin regjeringstid, men verdensrevolusjonen var lite i hans tanker.

Stalin konkluderte med at så lenge kapitalistene hadde sine indre stridigheter gående, så fikk Sovjetunionen utvikle seg i fred.

Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land, i motsetning til den marxist-leninistiske teori om at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.

...

Boikott

I dag er det 1. Mai. Internasjonalismens dag. Globalistenes egen julaften.

Og arbeidere som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg skal tale til plebeierne; tale til meg.

Tale mer om viktigheten av DLD perhaps? Eller kanskje tale mer om viktigheten av å konkurranseutsette alt det offentlige, utenom fengselsvesenet da sjølsagt?

Og jeg kjenner bare en dyp indre tretthet.

At 17. Mai skal boikottes er allerede bestemt, og jeg tar likegodt med 1. Mai i det samme rennet.

For jeg er så inderlig lei av brønnpissing og sjølpisking; lei av å krype.

(sukk)

Nordmenn skal krype for det kontinentale europa, som har praktisert renskåret rasistisk imperialisme, og sabotert kvinnefrigjøringen i uminnelige tider.

Nordmenn skal krype for USA, som har begått folkemord, blandt annet på cherokee, og sabotert demokratiet i latin-amerika til fordel for de multinasjonale konsern.

Nordmenn skal krype for den islamske kulturkrets, som har praktisert slaveri aller lengst, og ikke engang vurderer å påbegynne kvinnefrigjøringen.

Nordmenn skal krype for Russland, som alltid har vært aggressivt militaristiske, og der folket drikker seg fra sans og samling i sin fattige elendighet.

Ja finnes der i det hele tatt en kultur vi nordmenn ikke skal krype for?

Selv afrikanerne, som i generasjon etter generasjon klarer å opprettholde en utmattende produksjon av kvinnemishandling og korrupsjon, forventes vi nordmenn å krype for i ærbødig skam.

Det er blitt comme il faut å benekte at vi i det hele tatt har noe som heter den nordiske kulturkrets; selv om det bare det til å studere arkitektur, mote, språk, båtbygging, matlaging og whatever er mer enn nok til å se med egne øyne at dette slett ikke er russisk eller latinsk inspirert kopiering.

Og majoriteten skal dekonstrueres, heter det så fint, hva nå enn dèt skal bety.

Jeg melder meg ut av dette. Jeg vil ikke være med lenger.

Køen foran brønnen (den som skal pisses i) - jeg takker som byr og snur ryggen til.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Sjølforakt er ikke veien til noe positivt.

Jesus sa elsk din neste som deg selv.

Han sa ikke piss i brønnen og stup rett oppi.

Og med tanke på vår nordiske drikkekultur, så har vi nordmenn neppe tatt varig skade av den undervurderte og tildels forhatte pietismen (look to Russia) heller, bare så dèt er nevnt.

Og misforstå meg nå med litt velvilje: Jeg misliker faktisk bitching and whining temmelig åpenlyst, og synes at landet vårt sannelig har nok av både rystede og sjokkerte sjeler.

Både kvite og kulørte klagefanter og sutrekopper er ikke akkurat akutt mangelvare i dette rare men velfungerende sosialdemokratiet, her oppe ved polarsirkelen.

Faktisk har jeg stor sans for en viss professor (Per) sine betraktninger.

Og peremannen er nok mye smartere enn meg, for all del, han er jo professor, men jeg tror likevel at jeg ser èn (1) ting klarere en ham: Jeg tror at den massive brønnpissekampanjen fra lederskapshold i Norge, den kampanjen som alltid retter seg nedover, gjerne retter seg i mot "østkantsfolk" i Oslo, og generelt retter seg i mot mennesker på livets skyggeside, den kampanjen har en klar sammenheng med den tsunami av sutring og irrasjonell misnøye vi erfarer; ta en safari i Dagbladets kommentarfelter.

Det har nemlig noe med makt og avmakt å gjøre.

Det handler om såret stolthet, og det handler om at budbringeren ofte blir "feil" i forhold til budskapet.

Når syrlighetene kommer fra fortapte satirikere i kummen, som meg, later folk til å både ta til seg budskapet, og å reagere med forståelse og vennlighet.

Når derimot en mann som Rimi-Hagen svinger pisken mot grådigheten til arbeiderne, i fra preikestolen i kjerka, da blir det noe som skurrer.

At bloggere som Konrad Kødd harselerer med Norge og nordmenn er greit for de aller fleste.

Men når ministere og andre "store folk" gjør akkurat den samme harseleringen, gjerne på TV eller i radio, eller iallefall i ei avis, og med EU-flagget vaiende bak seg og FN-stillinger i blikket, billedelig talt, så får det hele en mer usmaklig og maktmisbrukende kontonasjon.

Selv little people liker ikke å få big people sine urinpotter tømt nedover nakken.

Og vi får en ekkel smak i munnen av all denne påtvungne støvelslikkingen i lengden.

Spesielt når big people sine hånflir sitter så løst om kjeften som nå.

Som han i Orions Belte sa: Som en frosk i en brønn.

Jaja, kumbaya allesammen; og feir dagen med måte :)

...

Hjertesukk

Jeg kan ikke gi et nøyaktig tidspunkt for når det skjedde, for så opptatt er jeg tross alt ikke av disse tingene, selv om mine valg av bloggetema muligens kan antyde det.

Men på et eller annet tidspunkt ble det her i Norge comme il faut å tilkjennegi sin militære uvitenhet, nermest som et adelsmerke for ens personlige fredelighet, og som en demonstrasjon av våre flotte sinnelag.

Min interesse for militære ting brakte meg derfor pladask inn i de ondes rekker, sammen med Otto og Doffen og Idi Amin.

Jeg og Otto. The evil twins liksom.

Mye det samme med militærkunnskaper og voldelighet. På en måde.

I dag står vi i en situasjon der Gadaffi-regimets bombing av ei kolonne T-72 fra en opprørsallianse, blir oppfattet som bombing av et demonstrasjonstog i Norge.

Journalister som har som betalt jobb å opplyse det norske folket om krigshandlinger rundt omkring i verden, de omtaler en PPK som "tanks" og en RPG-7 som en "bazooka".

Det verste er likevel at så få i dag ser forskjellen på sivile og militære mål.

Alle militærpolitikere fordømmer faste kystbefestninger i Norge som proteksjonistiske, og vil ha alt satset på bombefly for å verge landet militært.

Luftvern er også noe militærpolitikere flest ikke liker å høre snakk om; angrep er det beste forsvar messes det.

Jeg kunne gitt mange eksempler på at angrep ikke nødvendigvis er det beste forsvar.

Men jeg innser i stadig økende grad at mine ord har veldig lite for seg; de veier lite.

Jeg får slå meg til tåls med at Otto sikkert ville nikket anerkjennende til mye av det jeg sier.

Han var ikke det grann interessert i å erobre verden, han heller.

Han ville bare at Tyskland skulle få utvikle seg i fred for ytre press fra kolonimaktene.

Kanskje det var hans preferanse for fashion som ga ham rykte som europas store krigshisser?

Prøysserhjelm med pigg har jo definitivt en viss militær attitude over seg, og dessuten er det seierherrene som definerer historien, og seierherren var ikke tysker.

Den som vil ha fred forbereder seg på krig, sa Otto.

Ikke akkurat "positiv tenkning" fra Otto altså, men svært realistisk.

Jaja, kumbaya for denne gang.

Nå skal vi drikke øl.

Tysk.

...

1066

...

År 1066 ble det gamle England okkupert av utlendinger fra normandie, i et klassisk plyndretokt.

Dette skjedde til tross for heroisk lokal motstand.

Utlendingene fra kontinentet for grusomt frem mot de lokale sivile, og i de engelske shire ble okkupantene kalt for orker, som i Tolkien; et delvis negativt og delvis nøytralt ladet ord, lik det mexicanske gringo.

Det gamle England døde i slaget ved Hastings sammen med sin konge.

Nederlaget ved Hastings skyldes tildels at vikinger nettopp hadde svekket engelskmennene med et stort herjetokt (som med hell var slått tilbake militært) men nederlaget skyldes også de kontinentale styrkenes mer moderne krigsteknologi, og en god porsjon uflaks.

Mange engelskmenn møtte opp utslitte og skadde fra vikingkampene på slagmarken, for å gjøre en innsats for å bli kvitt orkenes drap og voldtekter.

Det var en stor folkelig mobilisering mot invasjonsstyrken.

Men intet er nytt under solen (Forkynneren, bibelen) det er sikkert.
Og det å ha rettferdigheten på sin side har aldri forhindret et eneste militært nederlag.

En ikke ukjent Vilhelm vant slaget, der rivalkongen altså døde personlig i kampene.

Lokalbefolkningen ble deretter fratatt eiendomsretten til sine egne åkre, i sine egne shire.

Og kvinnene i England mistet nesten alle hevdvunne rettigheter som de allerede hadde, under dette nye regimet, inkludert retten til å arve sine foreldre.

Først i 1882 fikk engelske kvinner de samme rettigheter som de mistet etter nederlaget i 1066.

Noe å tenke på for alle dem i landet som alltid skal fremheve det kontinentales fortreffelighet i møte med den nordiske kulturkrets, som England jo var og er en del av.

I det hele tatt er norsk historisk fokus ganske merkelig.

Man hefter seg mye med byggestiler på obskure sjøhus eller utedasser i indre østfold, men tar ikke tak i kriger og slag som faktisk har medført enorme omveltninger.

Et nordisk inspirert England ble med makt omgjordt i det kontinentale bildet.

Og likestillingen i England ble satt kraftig tilbake i flere hundre år.

Og forøvrig mener jeg at vi burde styrke kystartilleriet og ha mer bakkebasert luftvern.

...

The Smiths - Paint a vulgar picture

Luftslottet som sprengtes (Stieg Larsson 2007)

...

Siste boka i trilogien om Lisbeth Salander og Millennium-gjengen fortsetter direkte der del 2 sluttet, og det anbefales å lese kronologisk og sammenhengende.

Well Well:

Lisbeth og Zalatsjenko har overlevd bataljen på Gosseberga, og begge to innlegges på det samme sykehuset, med bevoktning.

Ronald Niedermann har unnsluppet politiet, og etterlater seg en tråd av død og fordervelse på sin ferd.

Millennium-gjengen kjemper for å få fram sannheten i saken, mens de mer nidkjære delene av etterretningstjenestene konspirerer for å få slettet alle spor.

Mye av det disse maktmenneskene har foretatt seg i "sikkerhetens interesse" tåler ikke dagens lys.

Et av de sporene som de vil slette er Lisbeth Salander selv, og de går til slutt inn for å få henne erklært sinnsyk og tvangsinnlagt forever, hos den korrupte psykiateren Teleborian.

Mye av boka går med til prosessen mot Salander, og trilogien får en verdig og grei avslutning.

Likevel bærer boka preg av at det var planlagt ei 4. bok, da forfatteren selv døde.

...