NOKAS (Erik Skjoldbjærg 2010)

...

5. April 2004 ble tellesentralen til Norsk Kontantservice ranet (NOKAS-ranet) og politihuset i Stavanger blokkert av 11 menn med maskingevær, gassgranater, spikermatter og ei bilbombe.

Ranet skulle være over på 8 minutter med minimal dramatikk, men ei svært seig rute av sikkerhetsglass velter hele tidsskjemaet allerede i åpningen.

Filmen starter kl.03.00 med opptakten til ranet, og den slutter rundt 08.30 da ranerne unnslipper på Domkirkeplassen med norgeshistoriens hittil høyeste ransutbytte.

Da har politimannen Arne Sigve Klungland blitt drept i tjeneste med maskingevær, og sjokkerte stavangerfolk har problemer med å ta virkeligheten inn over seg.

Filmen er filmet i dagligdags stavangermiljø, og rekonstruksjonen er lagt så tett opp til realitetene som mulig. Og regissøren har også gitt uttrykk for at autensitet var et mål med filmen. Såvidt jeg kan bedømme gir filmen et troverdig bilde av voldsdramaet. Den er velsignet fri for den sosialpornografi som ofte rir norske filmer når kriminalitet er inne i bildet.

Jeg har all respekt for arbeidsfolk som stiller opp for rettssamfunnet med risiko for sitt eget liv, og det med slike elendige odds i mot seg. Respekt i tradisjonell norsk betydning av ordet, og ikke i den betydning som David Toska og hans menn legger i respekt. "Vi er sjefene" sier Toska på østlandsdialekten sin, og klapper karslig på maskingeværskolben. Symptomatisk nok for sosialdemokratisk rettspleie, så er den første politimannen som kommer i interaksjon med NOKAS-banden en ubevæpnet Fred Sherling på en punktert sykkel. Stort norskere blir det ikke. Og lite har nok endret seg siden den gangen.

De fire politimennene som skal passe på Stavanger gjør så godt de kan.

Når politimannen Erik Håland hører automatilden (fra den gjenstridige ruta) gjør han det en politimann skal gjøre, og en ujevn skytekamp er i gang.

Politiet er utrustet slik en sheriff i ville vesten var: med revolver og boots.

"Dèr e banken. Dèr e ranaren. Begynn å skyt. E du frå Jæren mann?"

En kongekommentar fra Håland til en forfjamset kollega, som ennå ikke helt har tatt tegningen.

Erik Håland gjør et svært modig utfall mot banden på slutten av filmen, men ranerne unnslipper.

Når alt er over vet hverken politimann eller busssjåfør hva de skal si lengre.

Noen mener at det var for tidlig å lage filmen, men dem om det.

Dette er en legitim mening, men nå er dette såpass lenge siden at de som ble domfelt for ranet vil begynne å slippe ut fra fengsel snart, så jeg er uenig i det.

Det må vel også være en legitim mening?

Jeg kan ikke fri meg fra den tanken at hadde Erik Håland vært anstendig bevæpnet med en Hechler & Koch MP5 på slutten, så hadde ranernes livsgjerning endt der og da.

I gettaway bilene, omgitt av ransutbyttet og sine automatvåpen.

Med tanke for alle de menneskelige og økonomiske kostnader som følger med denne typen terrorvirksomhet, så hadde ikke denne alternative slutten vært meg i mot.

...

La Rafle (Rose Bosch 2009)

...

Hollywood kommer gjerne opp med krigsfilmer som Inglorious Basterds når de skal tilnærme seg Hitlers verdenskrig.

Imens lager franskmennene filmer som La Rafle; hver sin smak.

16. Juli 1942 er Frankrike kun en skygge av seg selv, og totalt underkuet av nazistene.

På denne dag beordrer Vichyregimet 9000 franske politifolk til å jobbe med deportering av jøder.

Ugjerningen utføres etter sterkt press fra Adolf Hitler, men mange politifolk plages likevel med sitt personlige ansvar.

Det er anatomien i et folkemord som beskrives, trinn for trinn mot holocaust.

Først jødestjernene, så fjernes jøder fra offentlige verv.

Så kommer ghettofiseringen, og til slutt den endelige løsningen, som tyskerne kalte dette for.

Vi ser barn som fører seg selv og sine foreldre og søsken i døden, gang på gang.

Fordi de er barn og sier feil ting på feil tidspunkt, til feil mennesker.

Barna leker razzia, og bytter på å være politi og jøde.

Filmen har ellers et av de bedre hitlerportrettene i filmhistorien.

Og husk at historie ikke er Lord of The Rings med dårligere effekter.

Dette er virkelige ting, som har hendt med virkelige mennesker, i virkelighetens verden.

Jeg har aldri likt jødehatet.

...

Agora (Alejandro Amenàbar 2009)

...

De aller fleste filmskapere utgår i fra middelklassen og overklassen, og det bærer verdens filmproduksjon virkelig preg av.

Med dette bevisst i mente, så utviser denne filmen antydninger til et klasseperspektiv, som jeg sjelden ser i filmer.

Spesielt dramafilmer.

Settingen er satt i Alexandria i Egypt, der romertidens gamle slavesamfunn lever på lånt tid.

Vi følger filosofen Hypatia, en virkelig person, under dramatiske omveltninger.

Happy ending er utelukket.

Tilhengerne av avguden Serapis overvurderer sin makt katastrofalt, og iverksetter en massakre på kristne; dette blir begynnelsen til slutten for den gamle overklassens guder.

Mange fra overklassen ser hvilken vei vinden blåser, og melder overgang til kristendommen, men det gjør ikke Hypatia.

Hypatia går ned med flagget til topps og integriteten intakt, hvilket er mer enn vi kan si om alle de andre aktørene i dramaet.

Som drama er filmen dyktig gjennomført, med dyktige skuespillere.

Filmen presterer også å lage en hyllest til kvinnen, uten å demonisere mannen.

Norske filmskapere har uendelig mye å lære utenlands fremdeles.

Vi ser også at ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria (en av menneskehetens store tristesser) ikke skyldes kunnskapshat, men skyldes klassehat.

Klassehatet mot alt det som kan forbindes med en undertrykkende overklasse.

Akademia burde vel lært noe klokt her, men gjør det nok aldri.

Se filmen sjøl.

Den er verdt innsatsen.

...

Psykiatri på film

De aller fleste filminteresserte har jo sett den gamle amerikanske filmen "Gjøkeredet" og reagert negativt på bitchen som rulte avdelingen.

Dere har sikkert "følt på" at dere tok del i noe "viktig" da dere gjorde det også?

Hva vet vel jeg om det :)

Og kanskje var filmen faktisk viktig da den kom ut, for hva vet vel en fallen bonde fra Karmøen om sånne avanserte ting?

(Den som ikke er interessert i film, trenger egentlig ikke lese denne bloggen)

Men jeg håper virkelig ikke at folk anno 2010 forestiller seg at filmen gir et realistisk bilde av norsk psykiatri i samtiden vår?

Dette er en film der settingen er den amerikanske psykiatri på 1960-tallet i Oregon; ikke i Norge i det hele tatt.

Boka er fra 1962 og filmen er fra 1975.

Da er den nyere norske filmen "De gales hus" mye nermere sannheten om dagens norske psykiatri.

Men "De gales hus" er basert på ei bok, der settingen er satt til 1970-tallets norske psykiatri, mens filmen istedet gir oss inntrykk av å foregå i samtiden.

Og mye er endret i norsk psykiatri siden 1970-tallet. Veldig mye.

Filmen "Himmelfall" (Kristoffer Joners glansrolle) har ingen åpenbare faktafeil, som jeg kommer på i farten, men når legen (Kim Bodnia - flott skuespiller) overtaler pasienten til å gi i fra seg kniven sin, så tenker jeg nok at i virkeligheten ville en sjukepleier gjordt dette stuntet, mens legen holdt seg i bakgrunnen (som har å gjøre med TMA-trening som leger flest ikke har)

Når jeg ser psykiatri skildret på film, så pleier jeg å få trang til å ta fatt i regissøren, og gi ham unevnelige gjenstander i unevnelige hulrom :)

Jeg har skjelden sett filmer som gir oss et realistisk bilde av psykiatri; mye zombie-tull.

The day of the living dead revisited.

Men "En sang for Martin" gir oss et svært realistisk bilde av demens; faktisk.

Stor skuespillerkunst i den filmen.

Det var det hele.

The Libertine (Laurence Dunmore 2004)

...

I 1660, med returen av Kong Charles den annen til den engelske tronen, så vil teater, visuell kunst, vitenskap og umoral blomstre; sånt henger som kjent gjerne sammen.

Tretten år senere, midtveis i store politiske og økonomiske problemer, henter Kongen sin venn John Wilmot (den andre jarlen av Rochester) fra hans eksil, der han ble plassert for å ha irritert majesteten med respektløshet.

Jarlen er som de fleste andre adelsmenn: en moralsk korrupt dranker og kynisk horekunde.

Men adelsmannen er også en tallentfull kunstner, og Kongen ber ham derfor om å forberede et festspill for den franske ambassadøren, og utforme det hele som en episk hyllest til Kongens styre.

Nesten som makten og kunstnerstanden i Norge i våre dager, det der.

Jarlen møter aspirantskuespillerinnen Elizabeth Barry, og bestemmer seg for å gjøre henne til en stor stjerne.

Han forelsker seg i henne, og hun blir hans elskerinne, uten at dette egentlig ødelegger filmen.

Jarlen faller likevel i unåde. Kunstneren forteller jo sannheten, og dette faller dårlig i smak, når festspillet fremføres.

Da han var tretti-tre år gammel, dør jarlemannen av syfilis og alkoholisme, og han konverterte til å bli en religiøs mann.

"Do you like me now?" spør det døende vraket av en mann.

...