Vi eksisterer ikke lenger

Det moderate Norge har ikke eksistert siden 2009 - Jeg forstår det nå

...

Hakekorstoget

...

Vi skriver 2011 og vet fint lite om hvordan verden vil se ut i 2045.

Og folk visste like fint lite i 1911 om hvordan verden skulle se ut i 1945.

Vi som sitter på fasiten kan jo trygt slå fast at temmelig mange av dem som levde den gangen hadde fint lite å glede seg til.

Vi skal jo helst være betatt i positiv tenkning, slik at vi ikke bukker under som Bjørneboe, men fremtiden er i 1911 et sorgens kapittel.

Alt det verste i menneskehetens historie står da ennå foran oss, selv om vi ikke akkurat har bagateller bak oss heller.

Storbritannia tronet i 1911 øverst på pallen når det kommer til folkemord.

Ikke Tyskland. Ikke Russland. Ikke engang USA.

Storbritannia hadde utryddet 100% av en helt egen rase; tasmanerne.

Every single one of them. Exterminated. To the very last individual.

Ingen nasjon har siden oppnådd 100% utryddelse.

Storbritannia holder fortsatt denne tungsinnede rekorden.

Og ikke lenge etter at det britiske imperiet slik hadde tilintetgjordt sin menneskelighet for egen hånd, så begynte en kjede av begivenheter som skulle bringe imperiet på historiens skraphaug.

Dette mønsteret har gjentatt seg med alle imperier som har drevet med selvdehumanisering.

Og ingen imperier ble mer dehumanisert, og raskere utradert, enn det imperiet som blitzkriget for hakekorset.

Historien om fremveksten av nazismen er velkjent, og godt fortalt av flinke folk.

En liten bisarr operetteklovn blir etterhvert verdens mektigste mann, i et rasistisk imperium som balanserer på kanten av verdensherredømme. Men det nazistiske imperiet blir akkurat like kortlivet som det blir ondartet.

Stalins sykdomsvelde varer noe lenger enn Hitlers variant, men også stalinismen blir kortlivet; hovedpersonens frenetiske dreping bidrar til dette.

Det amerikanske imperiet har utlevd det stalinistiske allerede, men britenes imperium overgår fortsatt det amerikanske i levealder.

Så var da heller aldri det britiske imperiet like malignt som det amerikanske er.

Uten at dèt skal tolkes som en episk hyllest til Storbritannia.

Sjefsnarren som førte "tusenårsriket" i avgrunnen var en gang en intetsigende skrikhals. En sint liten lemur som ledet patetiske slagsmål i ølhaller, og kalte dette for kuppforsøk. Doffen skrev også ei bok, som han kalte for "Min Kamp". Og der tilkjennega han sine politiske planer på forhånd, og senere fulgte Hitler oppskriften sin så godt han bare klarte.

Helt etter oppskriften gikk det dog ikke for Hitler. Storbritannia og Polen hadde opprinnelig blitt tildelt roller i Adolfen sitt lille teater, men begge nekter å spille de rollene som hadde blitt tildelt dem. Hitler ble derfor nødt til å improvisere i første akt, og han fikk overtalt Sovjetunionen til å inngå en ikke-angrepspakt. Med denne absurde pakten som ryggdekning begynte nazistene på det lange hakekorstoget, som til slutt la Europa i ruin.

Hakekorstoget gikk først ut over Polen. Adolf Hitler og nazistene var nemlig overbevist om at Polen generelt og Warszawa spesielt var arnestedet for kommunistiske verdenskonspirasjoner, som igjen ble dirigert av jødene i Moskva. Slike idèer av paranoid art ser vi gjerne i miljøer som nyter metamfetamin og liknende oppkvikkende stimuli. Og nazistene hadde en usedvanlig sterk preferanse for energiboozters av narkoman type.

Veien fra 1911 til 1945 var aldri skrevet i stein på forhånd. En rekke av uheldige faktorer i fortiden gjør at vi i dag har den bedrøvelige historien vi har. Metamfetamin, rasistisk kvasi-vitenskap og økonomisk depresjon. Til slutt krig. Men det hadde aldri behøvd å gå slik. Greit å huske når vi skal diskutere krig og fred og politikk og sånn i samtiden. Historien har iblandt gjentatt seg, men ikke alltid, heldigvis.

Vi har vår samtid, og Adolf Hitler hadde sin. Den generasjonen gikk sin vei, og vi må velge vår. Vi har alltid et valg. Det er alltid håp. Men etterhvert var håpet så nedslitt i et utsultet og ydmyket mellomkrigstyskland, at teutonias håp ble knyttet til hakekorset; dette ble menneskehetens store sorg og elendighet. Mens krigen i 1914 stort sett var en europakrig, så forplantet den i 1939 seg over hele verden. Som en global tsunami av sult, sykdom, kriminalitet og død. Vi kan argumentere for at den globale ildstormen egentlig startet da Japan gikk til angrep på Kina også. Og at samtiden bare ikke helt registrerte det. Men det får så være.

Da den store verdenskrigen var over, var Hitlers imperium borte. Også Stalins imperium var diskredittert blandt sine egne, og overlevde ikke hovedpersonens bortgang. De vesteuropeiske imperiene var bare skygger av seg selv, og gikk i oppløsning bit for bit, i mangel på styrke og utholdenhet. Verden ble endret for alltid.

Hakekorstoget mislykkes i alle målsetninger som nazismen hadde. Både kommunismen og markedsliberalismen ble styrket etter verdenskrigen, og begge ideologiene var nazismens konkurrenter. Og jødene, som nazistene hatet aller mest, klarte de aldri å utrydde. Selv om verden skal vite at de sannelig prøvde. Og den ariske rasen, som nazistene selv mente å ivareta interessene til, mistet sin lukrative posisjon som verdens administrative ledelse for all fremtid.

Adolf Hitler var ikke mye til businessmann.

Selv om killerinstinktet definitivt ikke manglet.

...

Warszawa

...

Mange tror at kommunistforfølgelser er en eldgammel europeisk skikk, mens vi som har levd ei stund, og fått anledning til å lese de bøker som vi har lyst til å lese, ofte ser annerledes på den biten.

Inntil Sir Churchills berømte "jernteppe-tale" var kommunister å finne i høye og betrodde stillinger i Europa og USA, både i statsforvaltning og militære; og såvidt meg bekjent så var ikke forekomsten av landsforræderi mer utstrakt blandt oss venstrefolk, enn blandt de som sverget til høyrekrefter og pengemaktens innebyggede fortreffelighet.

«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»

Slik talte Churchill, og etterpå ble stemningen angstbitersk og hatsk.

Europèerne begynte nå å se på sine egne landsmenn som femtekolonister, dersom de stilte spørsmål ved en politikk som tok sikte på å gjenskape de samfunnstilstandene som er beskrevet så levende i bøkene til Charles Dickens og Alexander Kielland.

Men altså: Før dette var kommunister ansett som normale folk som kunne få betrodde stillinger i Europa, og der finnes ikke bevis på at kommunister var mer disponerte for landsforræderi enn høiremænder, fascister og sosialdemokrater i hine hårde

Men en kommunist ville selvfølgelig også i gamledager være mer positivt innstillet til Sovjetunionens gjøren og laden enn en høiremand eller en fascist, eller for den del en sosialdemokrat.

Dette er selvfølgelig, fordi at en kommunist i utgangspunktet ikke ser på kommunisme som djevelens verk og ren ondskap, men heller ser på kommunismen som en økonomisk og politisk samfunnsmodell, som vil gi vanlige folk et bedre liv.

Med mange kommunister i betrodde og mektige stillinger, så ble selvsagt kommunisters syn på saker og ting mer fremtredende i det offentlige før i tiden, enn det vi ser etter jernteppe-talen og de utrenskingene og heksejaktene som fulgte.

Da kommunisthatet var på det varmeste, så var det tilogmed ansett som suspekt å være fagforeningsmedlem i høirekretser.

Og kommunistene bar virkelig nag til Polen, det kan det ikke herske noen tvil om.

Svært få nasjoner har blitt tildelt så mye negativ kommunistisk propaganda, oppkast og hat, som Polen.

Polen ble tildelt mye urettmessig kommunistisk tyn i den tiden som gikk i fra krigen mot Sovjetunionen, frem til krigen mot Hitler-Tyskland.

Men av Stalins mange gjerninger var vel dette med å sverte Polen et av de minst alvorlige overgrepene.

Det frie Polen som sådan var et jordbruksland, der motoriseringen var i sin spede begynnelse.

Hesten og jernbanen dannet hovedgrunnlaget for transport i Polen, ikke bilene; og slik var det også i Norge, bortsett fra at fjordabåtene av geografiske grunner var mer utbredte her til lands.

Men Warszawa var ikke noe bondeland; den polske hovedstaden var en verdensmetropol.

Samtiden lot til å oppfatte denne tidens Warszawa som en by med en særegen multi-kulturell stemning.

Denne oppfatningen av Warszawa avspeiler seg i fortidens kunst og kulturliv, og stort mer kan ikke vi som lever i dag vite om dette.

Akkurat slik som folk som lever om 100 år ikke kan vite noe sikkert om nåtidens oppfatning av byer som New York, som også skal ha en spesiell stemning og dynamikk.

Warszawa var en multi-kulturell storby, det kan det ikke herske tvil om.

Man førte nemlig statistikk og foretok folketellinger før i tiden også.

Ikke multi-kulturell i den klamme nåtidsnorske betydningen av ordet, men i den betydningen at mange forskjellige kulturer levde side om side i fred i byen, med likhet for loven, og der de ulike gruppene putlet på med sitt.

Alt dette ble siden sprengt i filler av Hitlers armèer, sammen med den byen som huset dem alle.

Byen ble deretter gjenreist på ruinene, men mesteparten av de menneskene som levde der var borte.

Og den særegne multi-kulturelle stemningen er aldri siden blitt sett.

.

Den polsk-sovjetiske krigen (Februar 1919 - Mars 1921)

Den polsk-sovjetiske krigen var en relativt ukjent krig mellom Sovjetunionen og Polen.

Februar 1919 - Mars 1921.

Den 30. Mai 1920 fikk General Aleksei Brusilov publisert (i Pravda) en appell "til alle tidligere offiserer uansett hvor de er", og oppmuntret dem der til å tilgi fortidens klagemål, og å bli med i Den Røde Armè.

Brusilov betraktet det som en patriotisk plikt for alle russiske offiserer å stå sammen med den bolsjevikiske regjeringen, som etter hans oppfatning forsvarte Russland mot fremmede inntrengere; og polakkene og den ukrainske selvstendighetsbevegelsen så naturligvis annerledes på den saken.

På grunn av utilstrekkelige militære styrker, ble Polens 200 kilometer lange front bemannet av en tynn defensiv linje på 120.000 soldater, støttet av 460 kanoner, og uten strategiske reserver.

Denne tilnærmingen med å etablere en befestet forsvarslinje hadde vist seg effektiv på den smale vestfronten; mettet med tropper, maskingevær, og artilleri.

Brukt på Polens brede østlige front, derimot, skulle strategien vise seg mye mindre effektiv.

General Mikhail Tukhachevsky lanserte sin offensiv den 4. Juli, langs Smolensk-Brest-Litovsk aksen, og krysser elvene Auta og Berezina. I tre dager var utfallet av kampene uvisst, men den sovjetiske "numeriske overlegenhet" som det heter på militærspråket, var avgjørende.

Og snart var de polske styrkene i full retrett langs hele fronten.

Sovjetiske styrker gikk fremover med en hastighet på 3 mil om dagen. Brest-Litovsk falt 1. August. Den polske hæren forsøkte å stabilisere fronten ved elva Bug, men klarte bare å forsinke Den Røde Armé ei uke. Etter å ha krysset elva Narew 2. August, var den sovjetiske fronten bare 97 km fra Warszawa.

Polske politikere forsøkte nå å sikre landet sitt fred med Moskva for enhver pris, men bolsjevikene nektet, sikre på en total seier.

Faktisk var alle seirene allerede begynt å gå det sovjetiske lederskapet til hodet, og den kommunistiske teoretiker Nikolay Bukharin, skribent for avisen Pravda, ønsket en fremrykning "helt opp til London og Paris."

Etter ordre fra det sovjetiske kommunistpartiet, ble en polsk marionettregjering innsatt.

Denne "regjeringen" hadde svært liten støtte fra den polske befolkningen, og den rekrutterte sine tilhengere hovedsakelig fra rekkene av polske minoriteter, først og fremst jøder. På høyden av den polsk-sovjetiske konflikten, hadde jødene vært utsatt for anti-semittisk vold fra de polske styrkene, som anså jødene for å være en potensiell trussel, og som ofte anklaget jøder for å være med på å organisere den russiske bolsjevismen. Og under slaget om Warszawa internerte den polske regjeringen alle jødiske frivillige, og sendt jødiske frivillige offiserer til en fangeleir. Her ble myten om den polske anti-semittismen skapt; jeg skal senere komme tilbake til at Polen hverken var bedre eller verre enn andre land i Europa på denne tiden, hva anti-semittisme angår.

I Juli 1920 kunngjorde Storbritannias lederskap at landet ville sende store mengder overskuddsmatriell fra krigen til Polen, men regjeringen ble straks truet med generalstreik fra Trades Union Congress, som protesterte sterkt mot all britisk støtte til "Kvite-Polen", og dette sørget for at ingen våpen som var bestemt for Polen forlot britiske havner.

David Lloyd George hadde aldri vært begeistret for støtte til polakkene uansett, og han hadde blitt presset av høyreorienterte regjeringsmedlemmer som Lord Curzon og Winston Churchill til å gi Polen forsyninger.

11. Juli 1920 utstedte likevel regjeringen i Storbritannia et ultimatum til sovjetrusserne.

Ultimatumet kommanderte sovjeterne å stoppe krigshandlingene mot både Polen og den russiske "kvite" armè, og til å akseptere det som senere ble kalt "Curzon-linjen" som en midlertidig grense mot Polen, inntil en permanent grense kunne bli etablert i forhandlinger. Dersom Sovjet nektet, så truet britene med å hjelpe Polen med alle tilgjengelige midler, som i virkeligheten ble begrenset av den interne politiske situasjonen i Storbritannia; sovjeterne gjennomskuet denne bløffen.

Den 17. Juli nektet bolsjevikene, og laget så et mot-tilbud om å forhandle frem en fredsavtale direkte med Polen. Britene svarte da med å true med å kutte av alle pågående forhandlinger om handel, dersom russerne gjennomførte videre offensiver mot Polen. Disse nye truslene ble igjen ignorert av Sovjetunionen, siden det var britene sjøl som ville tape mest på en slik boikott.

6. August 1920 publiserte det britiske Labour Party en pamflett om at britiske arbeidere aldri ville ta del i krigen som Polens allierte, og at fagforeningene ville få blokkert alle forsyninger til de britiske styrker som eventuelt bisto russiske "kvite" styrker i Arkhangelsk.

Franske sosialister, i avisen L'Humanité, erklærte: "Ikke et menneske, ikke en rød øre, ikke et skudd for reaksjonære og kapitalistiske Polen Lenge leve den russiske revolusjonen."

Polen fikk også tilbakeslag på grunn av forsinkelser i leveranser av krigsforsyninger, når arbeidstakere i Tsjekkoslovakia og Tyskland nektet å gi transitt til slike materialer til Polen.

Polens lille naboland Litauen hadde vært i alvorlige konflikter med Polen over byen Vilnius og grenselandet rundt Sejny og Suwałki. Polske forsøk på å ta kontroll over hele nasjonen ved statskupp hadde i tillegg forstyrret deres forhold. De sovjetiske og litauiske myndigheter undertegnet 12. Juli den Sovjet-litauiske traktaten av 1920; denne traktaten anerkjente Vilnius som en del av Litauen. Traktaten inneholdt også en hemmelig klausul som tillot sovjetiske militærstyrker ubegrenset bevegelse innenfor det Sovjet-anerkjente litauiske territorium, under enhver sovjetisk krig med Polen. Denne ulmende konflikten mellom Polen og Litauen kulminerte i den polsk-litauiske krigen i August 1920.

Polske allierte var med andre ord få, for å si det mildt og forsiktig.

Frankrike sender likevel noen militære rådgivere og offiserer til Polens hjelp.

De franske offiserene inkluderte en fremtidig president i Frankrike, Charles de Gaulle; og under krigen vant han Polens høyeste militære dekorasjon, Virtuti Militari.

Ungarn tilbød seg å sende 30 000 kavalerister til unnsetning, men den tsjekkoslovakiske regjeringen nektet å la dem få marsjere gjennom som det som var en demilitarisert sone på grensen etter den tsjekkisk-ungarske krigen, som endte bare noen måneder før.

Dette gjorde ikke Tjekkoslovakia til et populært land i Polen.

Så kom "Mirakelet ved Vistula". Polske kryptografer hadde avslørt de russiske militærkodene, og fikk utnyttet dette fortrinnet til en overraskende militær seier utenfor Warszawa. Polakkene gikk også bort fra statisk krigføring i vestfrontstil, og de tok mobile styrker i bruk med stor effekt.

Kort tid etter slaget ved Warszawa ba bolsjevikene om fred.

På grunn av sine tap i og etter slaget ved Warszawa, tilbød Sovjetunionen nå den polske fredsdelegasjonen betydelige territoriale innrømmelser i det omstridte grenselandet.

Freden i Riga ble undertegnet 18. Mars 1921, og fredsavtalen delte mange omstridte områder i Hviterussland og Ukraina mellom Polen og Russland; hva hviterussere og ukrainere mente om den saken spurte ingen om, såvidt det vites.

Den mobile militærstrategien til polakkene i den polsk-sovjetiske krigen, påvirket Charles de Gaulle. Han og Władysław Sikorski var blandt de få militære offiserer som, basert på deres erfaringer med denne krigen, forutså hvordan den neste ville bli utkjempet.

Den polsk-sovjetiske krigen påvirket også den polske militærdoktrinen, som de neste 20 år ville legge vekt på mobilitet og kavaleri.

Da verden og Hitler-Tyskland brakte sammen i 1939, så var faktisk Polen den eneste nasjonen som møtte Tyskland med den "riktige" doktrinen allerede fra starten.

Og en av de få franske panserstyrkene som bemerket seg i kampene mot Hitler-Tyskland i 1940, den ble faktisk ledet av Charles de Gaulle himself.

Sovjetregjeringen var forøvrig lamslåtte av det uventede og knusende nederlaget.

Det gikk 20 år før bolsjevikene igjen ville sende Den Røde Hær hær utenlands, til å lage "revolusjon" på vegne av lokalbefolkningen i andre nasjoner.

Leon Trotsky (Stalins sterkeste fiende) var på mange vis denne krigens far, og han mistet mye av sin autoritet og popularitet sammen med den seieren som glapp utenfor Warszawa.

Ikke lenge etterpå satt Stalin, som var kjent som skeptisk til krigseventyret, med all makt i Sovjetunionen.

Senere tiders innsikt i de tidligere tiders sovjetiske hemmelige arkiver, avslører for oss at Stalin alltid var en mye mer defensivt orientert leder, enn det vestens lederskap alltid antok.

Stalin lot riktignok aldri en sjangse gå i fra seg til å støtte interne opprør i den kapitalistiske verden, i hele sin regjeringstid, men verdensrevolusjonen var lite i hans tanker.

Stalin konkluderte med at så lenge kapitalistene hadde sine indre stridigheter gående, så fikk Sovjetunionen utvikle seg i fred.

Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land, i motsetning til den marxist-leninistiske teori om at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.

...

1066

...

År 1066 ble det gamle England okkupert av utlendinger fra normandie, i et klassisk plyndretokt.

Dette skjedde til tross for heroisk lokal motstand.

Utlendingene fra kontinentet for grusomt frem mot de lokale sivile, og i de engelske shire ble okkupantene kalt for orker, som i Tolkien; et delvis negativt og delvis nøytralt ladet ord, lik det mexicanske gringo.

Det gamle England døde i slaget ved Hastings sammen med sin konge.

Nederlaget ved Hastings skyldes tildels at vikinger nettopp hadde svekket engelskmennene med et stort herjetokt (som med hell var slått tilbake militært) men nederlaget skyldes også de kontinentale styrkenes mer moderne krigsteknologi, og en god porsjon uflaks.

Mange engelskmenn møtte opp utslitte og skadde fra vikingkampene på slagmarken, for å gjøre en innsats for å bli kvitt orkenes drap og voldtekter.

Det var en stor folkelig mobilisering mot invasjonsstyrken.

Men intet er nytt under solen (Forkynneren, bibelen) det er sikkert.
Og det å ha rettferdigheten på sin side har aldri forhindret et eneste militært nederlag.

En ikke ukjent Vilhelm vant slaget, der rivalkongen altså døde personlig i kampene.

Lokalbefolkningen ble deretter fratatt eiendomsretten til sine egne åkre, i sine egne shire.

Og kvinnene i England mistet nesten alle hevdvunne rettigheter som de allerede hadde, under dette nye regimet, inkludert retten til å arve sine foreldre.

Først i 1882 fikk engelske kvinner de samme rettigheter som de mistet etter nederlaget i 1066.

Noe å tenke på for alle dem i landet som alltid skal fremheve det kontinentales fortreffelighet i møte med den nordiske kulturkrets, som England jo var og er en del av.

I det hele tatt er norsk historisk fokus ganske merkelig.

Man hefter seg mye med byggestiler på obskure sjøhus eller utedasser i indre østfold, men tar ikke tak i kriger og slag som faktisk har medført enorme omveltninger.

Et nordisk inspirert England ble med makt omgjordt i det kontinentale bildet.

Og likestillingen i England ble satt kraftig tilbake i flere hundre år.

Og forøvrig mener jeg at vi burde styrke kystartilleriet og ha mer bakkebasert luftvern.

...

Den andre verden

Jaja allebarna, så samles vi i høvding Pøsende Svins tipi for å fortelle historier rundt leirbålets flammer igjen.

Sølvpilen er dessverre forhindret fra å komme; han mekler i palestinaspørsmålet, med knyttneven istedet for dialogue.

Månestråle og Tinka skal opptre på strippebaren til Endo i kveld, og Falk har blitt sprøytenarkoman på grunn av identitetsproblemer.

Harry og Ted drikker som alltid ildvann i Durango, slik kvitemann gjerne gjør.

Og de sleipe comanchene har bygget casino på kiowas jaktmarker.

Men høvding Pøsende Svin er alltid midt iblandt dere; fra nå av og til evig tid.

Og se: Så høyt har han (meg) elsket dere, at han vil mæle om den andre verden.

Den andre, som i tallet to.

Nesten alle husker at den første verden er de kapitalistiske industrilandene.

Og det er like velkjent at den tredje verden er industrilandene som er litt fattigere enn de andre.

Den andre verden var verdenskommunismen under lederskap av Sovjetunionen.

Restene av den andre verden lever jo videre, for eksempel i Kina, Vietnam og Cuba.

Men uten Sovjetunionen blir den liksom ikke noen egen "verden" lenger; mer som små øyer bare, i et stort hav av globalisme og markedsfundamentalisme.

Den andre verden begynte som en bivirkning av den store krigen i Europa; den som begynte i 1914 og sluttet i 1918.

En kommunistisk revolusjon med utgangspunkt i Russland startet, som endte med etableringen av den marxist-leninistiske Sovjetunionen.

Sovjetunionen befant seg i krig med omverdenen mer eller mindre konstant, under hele sin eksistens.

Noen av disse krigene var Sovjetunionen selv skyldige i, men like ofte ble den andre verden ofre for uprovoserte angrep.

Følgelig benyttet verdenskommunismen cirka 40% av statsbudsjettene sine på militærutgifter.

Hadde den andre verden brukt mindre ressurser på militærutgifter, så ville utvilsomt livet vært triveligere som innbygger der.

Men på den annen side kunne en mer velferdsorientert politikk like gjerne ført til at den andre verden hadde blitt utradert militært; vi vet alle at spesielt Hitler forsøkte.

Det blir uansett bare "hva om"-spekulasjon.

Noen påstår at CIA knekte Sovjetunionen militært i Afghanistan, gjennom å gi støtte til Osama bin Laden og Mujahedin.

Andre hevder at Ronald Reagan knekte Sovjetunionen økonomisk, gjennom Starwars-programmet og generell militær opprustning.

Andre slår fast at Sovjetunionen kollapset i 1991 på grunn av langvarige indre forhold av økonomisk og politisk art.

Jeg holder meg til den tredje forklaringen.

Den er best dokumentert, og mest troverdig, slik jeg ser det.

Interesserte kan jo lese bøkene til en viss munnrapp og pølsekastende bergenser, som gir Sovjetunionen all den tyn for politisk og økonomisk inkompetanse som trengs.

Alt i alt havarerte altså verdenskommunismen i 1991, selv om Gorbie gjorde et heroisk forsøk på å snu kursen mot bedre farvann.

Personlig tror jeg årsaken til havariet går tilbake til stalintiden, og at Gorbie ikke kan lastes for noe.

Stalin drepte en hel haug med utdannede og intelligente mennesker, og en slik gjerning har aldri bidratt til noe positivt for en statsdannelse.

Og det lederskapet som etterfulgte Stalin var jo heller ikke kjente som de skarpeste knivene i skuffen.

Men CIA har rett i at de gjorde et bidrag til at Sovjetunionen kollapset.

Kollapsen ville kommet uansett, men den ble fremskyndet av Sovjetunionens katastrofale engasjement i Afghanistan.

CIA trengte dessuten dypt inn i Sovjetunionen med spionfly, bare for å teste hvor langt de kunne komme.

Sovjetunionens militære tolket dette i kontekst av at nazitysklands angrep også hadde blitt startet med spionflyginger.

Slik fyrte CIA (om enn ubevisst) opp under Sovjetunionens paranoide forsvarsberedskap.

En forsvarsberedskap som bidro sterkt til den endelige oppløsningen i 1991.

CIA var på vinnerlaget i den kalde krigen, men hvordan gikk det med seierherrene etter at motstanderen ble nedlagt?

Mange av de gamle CIA-folka hadde brukt hele sitt voksne liv på å jobbe med den kalde krigen.

Når så den andre verden sloknet som et utbrent stearinlys, stod de igjen uten rèelle oppgaver.

Dersom vi ikke skal være krigere lenger, hva skal vi være da?

Dette spørsmålet har utallige krigere spurt seg om i uminnelige tider.

Og de CIA-ansatte er ikke noe unntak.

Mange av de gamle CIA-krigerne tjener videre som en slags barnehageonkler.

De reiser rundt på barneskoler og barnehager, og forteller historier om gamledager.

Det er vel så langt unna den gamle mystikken og glamouren som det er mulig å komme; og dette var engang mennesker som hadde en aura av Rambo og James Bond.

Max Manus kjente vel kanskje på mye av det samme da nazismen var borte?

Gamle krigere savner ikke ufreden og fienden.

De savner det å bety noe.

Jeg føler litt med dem. Men bare litt.

Det er sårt å ikke være ønsket og behøvd lenger, men forandringer er en del av livet.

Også for gamle krigere.

...

Hiroshima og Nagasaki

Atombomber anyone?

Dere husker vel fortsatt at de finnes?

All vår norske kamp mot realfagene til tross?

Og dere dør vel alle av spenning etter å høre hva jeg mener om Hiroshima og Nagasaki tenker jeg?

Ikke dèt nei?

Anyway: Her kommer det.

Sosialisme på norsk går ut på å demonisere Israel og USA ved enhver tenkelig og utenkelig anledning; vi fåtallige norske ekte sosialister, vi tenker sjølsagt mer rasjonelt omkring tingene enn som så.

Hiroshima og Nagasaki må alltid, jeg gjentar ALLTID, ses på i sammenheng med Japans tidligere ugjerninger i asia og stillehavet.

Og atombombingen må ses på i lyset av deres planlagte ugjerninger også. Alt annet blir meningsløst.

Hiroshima og Nagasaki må ses i sammenheng med at Japan skulle henrette 168 000 allierte krigsfanger ved en eventuell invasjon av det japanske fastlandet, og at de allierte hadde kjennskap til dette.

Om de allierte brydde seg om skjebnen til japanernes comfort women er uvisst, men japanerne planla å drepe alle dem også når invasjonen var et faktum.

Bare disse menneskene alene, overgår i sitt antall dødstallene ved bombingene.

Var disse fangene mindre verdt enn japanske innbyggere?

Var de mindre uskyldige enn japanske innbyggere?

Det er også velkjent at dødstallene ved en invasjon ville bli svært høye, på begge sider.

Til den som betviler at dødstallene ved en invasjon ville blitt høye vil jeg bare si: Du har rett og slett ikke peiling, og jeg gidder ikke bruke tid på å krangle med deg.

Fakta kan egentlig aldri diskuteres.

Det interessante for meg er altså ikke å sette innbyggerne i det morderiske japanske keiserimperiet i offerrollen, for atombombingen har sine klare formildende omstendigheter.

Jeg vil heller fokusere på hva vi kan lære av Hiroshima og Nagasaki; for det eneste positive med dette grusomme våpenet er avskrekkingseffekten.

En dødbringende effekt som de daværende amerikanske beslutningstakere ikke hadde forutsetninger til å kunne forstå den fulle mørke dybden i, da ordrene ble gitt til bombeslippene.

Vi kan lære svært mye om at skadevirkningene av atomvåpen er hva engelskmennene kaller unimaginable.

Vi kan lære at disse våpnene aldri må ses på som ordinære våpen, som bare er litt kraftigere.

Enhver militærmann eller politiker som flørter åpenlyst med bruken av dem, bør umiddelbart anses som farlig for hele verdens yrende liv, og fjernes med jussens legale midler.

Terrorister som flørter med disse våpnene bør lyses fredløse; altså at ordinær juss ikke gjelder for dem; med utenomrettslige henrettelser som et av flere valg for å uskadeliggjøre deres forsøk på å bringe selve livet på kloden ned i avgrunnen og det evige mørke.

Det vi må forstå er at en atomkrig er kroken på døra.

Det blir ikke noe etterpå; glem "after-the-bomb" filmene.

Atomkrig: Da er det faktisk slutten.

The final countdown.

The end.

The End - The funniest movie is here. Find it

Hvorfor historieblogging?

...

For den som følger med i klimadebatten, så kan ting tyde på at vi knappest har noen framtid.

Ikke mye å rope hurra for, iallefall; The Road dead ahead.

Så hvorfor historieblogging?

Vi har jo uansett ingen vilje til å lære av våre feil?

Til akkurat dèt kan jeg si at for den historieløse er ingen forklaring mulig.

Og for den historiebevisste er ingen forklaring nødvendig.

Jeg skriver for meg sjøl og for mine egne.

Ikke bare min egen familie, men for mine brødre og søstre i ånden.

Sånne som tenker som meg, og som er som meg.

Jeg gjør det fordi jeg kan det.

Den dagen jeg ikke kan bruke internettet, så gjør jeg det ikke lenger.

Måtte demokratiet overleve impulsen til å ta sjølmord.

Ingen grunn til begeistring.

...